3/19/2009

Goodbye Luka!

I dag er det tre år siden diktatoren Aleksandr Lukasjenko ble gjenvalgt som president i Hviterussland for fem nye år. Situasjonen i Hviterussland er svært kritisk. Menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og politisk frihet er totalt fraværende. Menneskerettighetsorganisasjonene dokumenterer systematiske brudd på rettsikkerheten, organisasjonsfriheten, i tillegg til uoppklarte "forsvinninger". Etter endringer i straffeloven av januar 2006 kan ytringer som oppfattes kritiske til myndighetene straffes med fengsel i inntil fem år.

Nå på tirsdag besluttet EUs utenriksministre å gi Lukasjenko sammen med andre ledene politikere i Hviterussland adgang til å reise fritt rundt i EU. Dette er et skritt i gal retning! EU burde ikke ha opphevet reiseforbudet til Lukasjenko, men heller utvidet det til å gjelde alle som arbeider for og støtter regimet. I tillegg må EU stille krav om at Russland tar et oppgjør med sitt standpunkt vedrørende Lukasjenko, og trekker all støtte til Lukasjenkos regime. Norge må tilby stipender og studieplasser til alle hviterussiske studenter som har blitt kastet ut av sine universiteter på grunn av politiske ytringer.

En fremtid med et fritt Hviterussland er avhengig av støtte og inngripen fra resten av Europa. Det er på tide at vi fordømmer Lukasjonkos regime og setter saken høyt på den politiske agenden.

Ta fra Lukasjenko friheten og gi hviterusserne tilbake sin!

3/11/2009

Norden trenger euro

Det er i krisetider man trenger tydelig politisk lederskap. Finanskrisen gjør at de nordiske landene er nødt til å revurdere sitt forhold til eurosamarbeidet. Det viser med all tydelighet rapporten som ble lansert på Nordisk Råds møte om finanskrisen på Island forrige helg. Men spørsmålet er om de nordiske statslederne tør å ta debatten, eller vil prestisjetap i tidligere folkeavstemninger kneble en særdeles viktig og nødvendig debatt?


Rapporten fra Christian Ketels ved Harvard Business School og Handelshøyskolen i Stockholm er klar i sin tale. De nordiske erfaringene under finanskrisen tilsier at det eneste fornuftige nå er å ta en omkamp om deltagelse i eurosamarbeidet. Hvis dagens krise forsterkes vil beskyttelsen gjennom en større valuta gi betydelige fordeler for de nordiske landene.


Da de nordiske statsministerne ble spurt av EUobserver om å uttale seg om rapporten, var det en handlingslammet gjeng som snakket. Alle, bortsett fra Islands statsminister, viste til gamle folkeavstemninger, og avviste muligheten for å reise spørsmålet på nytt. Danske myndigheter forholder seg til en satt tidsramme, en ny euroavstemning skal avholdes i 2011. Den svenske regjeringen omtaler euroavstemningen i 2003 som en "tiårsdebatt" og ønsker derfor ikke å reise spørsmålet før tidligst i 2013. Svenskenes holdning er i beste fall urovekkende med tanke på utviklingen i svensk industri og den svenske kronas kraftige fall den siste tiden.


Mest kneblet av de nordiske statslederne var imidlertid sosialøkonomen Jens Stoltenberg. Fagmannen Stoltenberg hostet opp følgende politiske og visjonære kamprop som tilsvar til ekspertenes konklusjoner: "Vi tapte en folkeavstemning om EU, derfor er det ikke på agendaen nå". En slik avvisende holdning kan aksepteres i gode tider, men når norsk industri står på randen av kollaps, krona svinger mer enn på 15 år og oljeprisen faller som en stein, da er ikke dette godt nok.


Ketels-rapporten understreker betydningen av at små økonomier er åpne mot verden. Samtidig må det være rom for å diskutere ulempene ved åpenhet – og hvordan man best kan innrette seg mot de konsekvenser åpenhet skaper. Når regionale eller internasjonale markeder stamper i motbakke eller kollapser, så er det de små valutaene som rammes hardest. Derfor kan spesielt små land tjene stort på å bli med i eurosamarbeidet. Det fjerner valutasvingninger og dermed valutarisiko, og i tillegg får landet et regionalt rammeverk å hente støtte fra i slike krisetider som nå.


Rapporten går hardt ut mot de som hevder at eurodebatten bør skyves under teppet nå under finanskrisen, og går så langt som å kalle det for dumskap å ikke ta debatten. Dagens krise tillater ikke at gamle prestisjesaker hindrer nordiske politikere i å diskutere hvordan Norden best mulig kan innrette seg i forhold til fremtidige kriser. For sagaøya Island er eurodeltagelse helt avgjørende for å komme seg på fote igjen, men også for land som Norge, Sverige og Danmark er det på tide at man begynner å se på dette spørsmålet på nytt. Norden hadde stått bedre rustet til å møte en framtidig krise om vi alle hadde fulgt Finnlands eksempel og blitt både EU og euromedlemmer. Det handler tross alt ikke om symbolpolitikk, men om tusenvis av arbeidsplasser i industri og annen eksportnæring i hele Norden.


Det siste man trenger nå er dogmatiske forbud mot ulike politiske løsninger. I Norden er det heldigvis lang tradisjon for pragmatiske løsninger på tvers av de ideologiske skillelinjene, eksempelvis bruker samtlige regjeringer både skattelette og aktive krisepakker for å bøte på krisen. De norske selvmordsparagrafene i EU-spørsmålet strider radikalt mot denne tradisjonen. Det å hevde at uansett hvordan verden utvikler seg i løpet av de kommende fire år så er EU-søknad feil, er et kortsiktig frieri til marginale grupper av kjernevelgere i Nei-partiene. Ansvarlige politikere i både nåværende Ja- og Nei-partier bør kunne enes om at fremtidige regjeringsplattformer ikke skal bestå av dogmatiske forbud mot enhver form for EU-debatt. Behovet for en eurodebatt nå under finanskrisen illustrerer til de grader hva absurditeten i en slik autopilotparagraf er, i verste fall kan man få en situasjon der regjeringen, midt under en økonomisk krise, må sprenger seg selv der den burde ha tatt ansvar og styrt.



(sto på trykk i Dagbladet onsdag 11.mars)

3/07/2009

Åpningstale, Landsmøte i Europeisk Ungdom 2009

Vi lever i krisenes tid. Det er utrolig bedrøvelig å starte en landsmøtetale på denne måten, men når jeg skal prøve å oppsummere de to siste årene jeg har vært leder er det dette jeg kommer fram til. Vi lever i en tid der vi nærmest går fra den ene krisen til den andre. Og felles for disse krisene er at de er globale, de er gjennomtrengende og de skåner ingen. I 2007 snakket man om klimaproblemer og klimakrise, i år er det snakk om økonomisk kollaps og finanskrise. Og spørsmålene vi må stilles er: Hva skal vi gjøre? Hvordan løser vi dette? Og hvordan unngår vi at det skjer igjen?

I kampen mot disse utfordringene trenger vi grenseløst og forpliktende samarbeid. Aldri har behovet for felles løsninger vært større i møte med en mer og mer globalisert verden, der landene knyttes tettere og tettere sammen og påvirker hverandre mer og mer. Aldri har behovet for et sterkt EU vært større.

Heldigvis har EU tatt ansvar på den ene fronten, ift klimaproblemene, og her har EU lyktes så langt, og her kommer EU til å lykkes i fremtiden. EU har for det første de verktøyene som skal til for å løse krisen – samarbeidet er juridisk forpliktende. Det får konsekvenser dersom man sluntrer unna, og dette er et klart avgjørende element i kampen mot klimaendringene. For det andre, så har EU-landene faktisk greid å bli enige på dette området. 27 ulike land har greid å bli enige om at innen 2020 skal klimagassen reduseres med 20%. Det skal produseres 20% mer fornybar energi, og energiforbruket skal minskes med 20%. Dette er ambisiøse mål, og fallgruven er mildt sagt stor. Men med tanke på den klimapakka som EU mot all formodning fikk på plass før jul, så er jeg optimistisk med tanke på resultatet.

Om man kommer til å komme fram til en ny avtale på FNs klimatoppmøte i København neste desember er jeg derimot mer usikker på, men vi får krysse fingrene for at EU gjennom eksempelets makt kan gjøre en forskjell også på det globale planet.

For første gang siden 1945 står vi i dag ovenfor en økonomisk krise som ikke bare går utover en del av økonomien, men en krise som er gjennomgående og som rammer alle sektorer og kontinenter. I dag opplever vi alvorlig tilbakeslag i USA og i EU, det er bråstopp i russisk økonomi og kraftig tilbakegang i vekstland som Kina. Samtlige land opplever økt arbeidsledighet, urolige valutakurser og økende gjeld. Finanskrisen er mao et godt eksempel på hvor tett sammenvevd verden er blitt, og ikke minst hvor avhengig ett lands økonomi er av et annet.

EU har satt i gang tiltak for å koordinere de økonomiske redningspakkene mellom EU-landene, og til sammen har EU-landene spyttet inn over tusenvis av milliarder i krisepakker. Men den felles politikken for hvordan man skal håndtere krisen er fortsatt ikke på plass, og det er svært, svært problematisk. Faren er at når trykket for å beskytte sitt eget lands næringsliv mot utenlands konkurranse øker, og vestlige finansinstitusjoner og banker trekker pengene sine tilbake fra utviklingsland og Øst-Europa, kommer verdenshandelen til å falle ytterligere. EU er nødt til å komme på banen her og ta ansvar, slik at vi ikke opplever at den finansielle globaliseringen går i revers, og at vi får en ny todeling av Europa - 20 år etter Berlinmurens fall.

I møte mot disse krisene og overnasjonale utfordringene trenger vi et sterkt og handlekraftig EU, ikke et EU som spenner bein på seg slev hver gang en ny traktat legges ut til folkeavstemning, og ikke et EU som er overrepresentert av menn og dominert av eldre beslutningstakere.

Vi trenger et EU som er mer demokratisk, åpent og effektivt, som er mer representativt, og som har legitimitet hos innbyggerne. Lisboatraktaten er et riktig steg på veien mot et reformert EU, men veien frem dit har vært særdeles tung og kronglete. Nederlenderne sa nei, franskmennene sa nei, og irene sa nei . Jeg krysser alt jeg har av fingre og bein for at de sier ja neste gang. Men vi må være forberedt på at kritikken kommer til å hagle når det nå skal avholdes enda en folkeavstemning, og folk kommer til å si: EU gir seg ikke før de får viljen sin. Men spørsmålet i den forbindelse er: hvem er denne viljen?

Debatten om hva som er det riktige demokratiske svaret på Irlands nei har rast i Europa i det siste året. For er det et uttrykk for demokrati å fortsette implementeringa av en traktat som folket i Irland har stemt nei til? Vil ikke det være det som å kjøre over folkets stemme? På en annen side, hvor demokratisk er det å la noen få millioner irer stoppe en traktat som 24 europeiske parlamenter på vegne av 495 millioner hittil har sagt ja til? Skal man ikke respektere resten av folket i Europa, som tross alt utgjør flertallet?

Denne demokratidebatten bunner i ulike forståelser av demokratibegrepet og ikke minst i ulike oppfatninger av hvordan EU-systemet helst skal fungere. Europeisk Ungdom mener at det er veldig viktig å ta denne debatten fordi den vil komme til å legge premisser for hvordan EU skal fatte beslutninger og ikke minst forankre beslutninger knyttet til traktater og det som er såkalte "grunnprimisser for samarbeidet" i fremtiden. Å legge noe ut til folkeavstemning som bare har et riktig svaralternativ, virker provoserende og lite tillitsvekkende. Hvis folket skal bestemme, og det direkte demokratiet skal fungere, må det legges flere reelle alternativer på bordet, ellers virker det meningsløst å ta folk med på råd.

Likestilling på individnivå dreier seg om å ha like muligheter til å lykkes, men likestilling i et samfunnsmessig perspektiv er også viktig for demokratiet sin skyld. Derfor er vi helt avhengig av å få flere kvinner inn i posisjoner i EU for å kunne ha et fullverdig representativt demokrati og for å kunne sikre EUs legitimitet. EU skal være representativt for sine innbyggere, og min stemme som jente skal høres i EU.

Det er åpenbart at EU har noen store utfordringer foran seg, eksterne, så vel som interne. EU er ikke perfekt, men i motsetning til nei-sida har jeg valgt å tro på Europa, og jeg tror på et sterkt og demokratisk EU, som bare kan bli bedre og bedre. Jeg sier som Alexander Stubb og så mange andre før har sagt det: "Hadde vi ikke hatt EU i dag, ville vi vært nødt til å finne det opp." Behovet for regionale samarbeid blir bare større og større, og det å være mot EU er som Stubb kaller det "å være mot internett" , eller "Talentløst", som en gutt sa til meg da jeg holdt skoleforedrag i høst. Eller som Magnus sa i debatten med ungdomspartiene på Island i februar, der han så på den rødhårete konservative gutten med hornbrillene og brølte ut : WHAT’S YOUR ALTERNATIVE?

Island har ikke noe alternativ, og det finnes heller ikke noe annet alternativ til EU i Europa.

Det er med ære, men også med vemod at jeg nå åpner dette landsmøte for siste gang, i hvert fall for min egen del. Som leder i Europeisk Ungdom vil jeg påstå at jeg har fått jobbet med de beste menneskene i norsk ungdomsorganisasjonsliv. Europeisk Ungdom har privilegiet å samle det beste fra alle ungdomspartiene og organisasjonene – jeg snakker selvfølgelig om de som har "skjønt det", de som sier Ja til EU. Dere er helt spesielle, nærmest unike, svært talentfulle og ikke minst litt gærne, som har valgt å kjempe i den sære norske EU-debatten. Vi spenner vidt fra blått til rødt, fra nord til sør og er til dels ofte uenige, men samtidig svært enige om vårt felles mål: Et samlet Europa som jobber for å løse de felles problemstillingene et land ikke kan løse på egen hånd. Vi har valgt samarbeid og innflytelse, i stedet for egoisme og alenegang.

Men vi har en jobb å gjøre. Året som kommer vil være et av de mest spennende årene i norsk EU-debatt på lang tid. Dette skal vi utnytte, og denne helga skal vi stake ut kursen for året som kommer. Vi skal vedta den beste strategien, den beste politikken, og velge nytt sentralstyre, slik at vi kan gjøre året som kommer til et supert EU-år.

I den sammenheng vil jeg oppfordre dere til å tenke nytt – ta sjanser. Vi har altfor lenge levd i den trua at hvis vi bare ikke gjentar de feilene vi gjorde i 1994, så vinner vi neste gang. Våkn opp! Verden har forandret seg mye siden den gang, og den forandrer seg fortere og fortere. Gårsdagens løsninger fungerer ikke på morgendagens utfordringer.

I den forbindelse skal vi stile tøffe krav till EU i Vårt Europa, og vi skal kaste ut gamle dogmer og pamper i strategidebatten.

Fordi det er vi som er de nye, og det er vi som skal overbevise den oppvoksende generasjonen som overhodet ikke husker EU-kampen i 1994, som ikke var født da Berlinmuren falt, og som ikke hadde besteforeldre som var med i 2. VK Med nye våpen og virkemidler skal vi sammen overbevise den kommende generasjonen om at norsk EU- medlemskap er det eneste rette i år 2009.

Takk for meg ;)

12/17/2008

EUs klimapakke endelig i havn

I dag ble EUs klimapakke endelig vedtatt av Europaparlamentet. I de siste årene har klimasaken tronet høyt på toppen av EUs agenda. Men i løpet av det siste året har det vært knyttet stor spenning til om de 27 medlemslandene i det hele tatt ville klare å komme fram til enighet hva klimapakken angår, samt om den sista tidas finskrise ville sette en stopper for alt som heter forpliktende CO2 -kutt og satsing på fornybar energi. Men heldigvis seiret miljøet atter en gang i EU, og nå som Europaparlamentet har godkjent Toppmøtets kompromiss fra forrige uke, er klimapakken formelt i boks. Nå gjenstår det bare å sette i gang tiltakene og oppfylle målene innen 2020. Det blir nok ikke "bare, bare" hverken for EU eller Norge.


Hva er EUs klimapakke?

Les mer hos Bellona:
http://www.bellona.no/nyheter/nyheter_2008/dette_er_en_seier


http://www.bellona.no/comments/norsk_eu_fobi_i_klimakampen


http://www.bellona.no/nyheter/nyheter_2008/eu_skal_dra_i_land_klimaavtale

12/08/2008

Å gjøre en forskjell

Den globale finanskrisen har rammet Island hardt. Framtidsutsiktene er så usikre at mange ser EU-medlemskap og innføring av euro som Islands eneste håp. 80 prosent av den islandske befolkningen er for EU-medlemskap, og mest sannsynlig sender regjeringen en søknad om EU-medlemskap allerede til våren. Hva skal vi i Norge gjøre da? Blir vi sugd med av Island?

Nei, det er ingen i Europeisk Ungdom som tror det er noen automatikk i at nordmenn vil bli for EU bare fordi at Island blir med i EU. Vi tror ikke på noe sug, men det er heller ikke det som er vårt utgangspunkt. Med et islandsk EU-medlemskap startes automatisk en ny EU-debatt i Norge fordi vårt halmstrå og EU-kompromiss i mer enn 15 år, den utskjelte EØS-avtalen, vil falle som en følge av et islandsk medlemskap.

For det første er det politisk uholdbart at Norges nærmeste alliansepartner skal være skatteparadiset Liechtenstein med 35 000 innbyggere. For det andre blir det juridisk sett umulig å opprettholde avtalen – i alle fall i dens opprinnelige form med de klart definerte felleskapsorganene ESA og EFTA-domstolen. Hvordan skal man kunne komme til enighet i de tilfellene der det blir stemmelikehet mellom to land i domstolen? Skal dobbeltstemmen gå på rundgang? Det er på tide at vi innser at EØS-avtalens dager er talte, og da er det på høy tid at vi tar debatten om Norges tilknytningsforhold til EU. Spørsmålene som vi må stille oss er: Hva slags forhold til resten av Europa er det vi vil ha, og hvilke alternativer er det vi har?

Norge er i dag et av Europas mest integrerte land i EU, uten å være medlem. Siden vi sa nei i 1994 har vi bedt om å få være med hver eneste gang EU-landene har utvidet samarbeidet til nye områder. Hvorfor? Fordi EU-deltakelse er i Norges interesse. Vi vil samarbeide om hvordan vi skal løse klimaproblemene, bekjempe menneskehandel og unngå en ny finanskrise. Dette har ligget til grunn for Norges EU-iver de seneste årene. I praksis digger vi å være med i EU, men i teorien er vi det ikke. Vi har ingen innflytelse over de lovene og reglene som kommer fra EU, men fordi vi ønsker å være en del av det indre marked, er vi pent nødt til å implementere og følge de felles spillereglene. EØS-avtalen er Norges økonomiske navlestreng, men en demokratisk katastrofe.

Så lenge det er i vår interesse å være en del av det indre markedet og nyte godt av de mulighetene det tilbyr, så vil det ikke finnes andre alternativer til fullverdig medlemskap enn udemokratiske avtaler á la EØS-avtalen, Sveits-avtalen eller andre hypotetiske bilaterale avtaler. Disse avtalene kan sikre oss markedstilgang, men vil aldri gi Norge noen stemme i Europa, slik et fullverdig medlemskap gjør.

Europeisk Ungdom vil enda mer. Hvorfor kan ikke Norge ha samme ambisjoner som Sverige om å utgjøre en såkalt skillnad i Europa? Sverige har som mål å tilhøre kjernen i EU og ser det som en avgjørende oppgave å forsøke og forbedre dette samarbeidet. Norge burde bli med i EU, ikke fordi vi blir tatt av et dragsug, men fordi vi også ønsker å utgjøre en forskjell i et samarbeid som har vist seg å være både handlekraftig og effektivt.

12/05/2008

Norge må følge EU i klimapolitikken

"I et europeisk perspektiv ser Riis-Johansen, Solheim og Gahr Støre ut som de tre røverne i Kardemommeby: ’Vi lister seg så stilt på tå når vi skal ut og røve. Vi røver bare de EU-direktivene vi må og de som vi behøver. Nå ligger mørket over land, i EU sover alle mann. Da drar vi avgårde med olje og gass, både Gahr Støre og Solheim og Riis-Johansen."

Les kommentaren til Paal Frisvold på E24:

http://e24.no/kommentar/spaltister/frisvold/article2809054.ece

10/16/2008

EU ofrer ikke klimaplanen!

Klimaet vant i EU: På den siste pressekonferansen nå ble det gjort kjent at EU kommer til å holde fast på klima-tidsplanen, og den endelige avgjørelsen vil bli fattet på toppmøtet i desember.

Både Barroso, Sarkozy og Brown virket storfornøyde under pressekonferanse og alle var enige i at klimapakka er altfor viktig til at man bare kan droppe den på grunn av en finanskrise. - We are not going to let up on the battle against climate change, sa Barroso.

Finanskrisen.