EUs klimapakke endelig i havn

I dag ble EUs klimapakke endelig vedtatt av Europaparlamentet. I de siste årene har klimasaken tronet høyt på toppen av EUs agenda. Men i løpet av det siste året har det vært knyttet stor spenning til om de 27 medlemslandene i det hele tatt ville klare å komme fram til enighet hva klimapakken angår, samt om den sista tidas finskrise ville sette en stopper for alt som heter forpliktende CO2 -kutt og satsing på fornybar energi. Men heldigvis seiret miljøet atter en gang i EU, og nå som Europaparlamentet har godkjent Toppmøtets kompromiss fra forrige uke, er klimapakken formelt i boks. Nå gjenstår det bare å sette i gang tiltakene og oppfylle målene innen 2020. Det blir nok ikke "bare, bare" hverken for EU eller Norge.


Hva er EUs klimapakke?

Les mer hos Bellona:
http://www.bellona.no/nyheter/nyheter_2008/dette_er_en_seier


http://www.bellona.no/comments/norsk_eu_fobi_i_klimakampen


http://www.bellona.no/nyheter/nyheter_2008/eu_skal_dra_i_land_klimaavtale

Å gjøre en forskjell

Den globale finanskrisen har rammet Island hardt. Framtidsutsiktene er så usikre at mange ser EU-medlemskap og innføring av euro som Islands eneste håp. 80 prosent av den islandske befolkningen er for EU-medlemskap, og mest sannsynlig sender regjeringen en søknad om EU-medlemskap allerede til våren. Hva skal vi i Norge gjøre da? Blir vi sugd med av Island?

Nei, det er ingen i Europeisk Ungdom som tror det er noen automatikk i at nordmenn vil bli for EU bare fordi at Island blir med i EU. Vi tror ikke på noe sug, men det er heller ikke det som er vårt utgangspunkt. Med et islandsk EU-medlemskap startes automatisk en ny EU-debatt i Norge fordi vårt halmstrå og EU-kompromiss i mer enn 15 år, den utskjelte EØS-avtalen, vil falle som en følge av et islandsk medlemskap.

For det første er det politisk uholdbart at Norges nærmeste alliansepartner skal være skatteparadiset Liechtenstein med 35 000 innbyggere. For det andre blir det juridisk sett umulig å opprettholde avtalen – i alle fall i dens opprinnelige form med de klart definerte felleskapsorganene ESA og EFTA-domstolen. Hvordan skal man kunne komme til enighet i de tilfellene der det blir stemmelikehet mellom to land i domstolen? Skal dobbeltstemmen gå på rundgang? Det er på tide at vi innser at EØS-avtalens dager er talte, og da er det på høy tid at vi tar debatten om Norges tilknytningsforhold til EU. Spørsmålene som vi må stille oss er: Hva slags forhold til resten av Europa er det vi vil ha, og hvilke alternativer er det vi har?

Norge er i dag et av Europas mest integrerte land i EU, uten å være medlem. Siden vi sa nei i 1994 har vi bedt om å få være med hver eneste gang EU-landene har utvidet samarbeidet til nye områder. Hvorfor? Fordi EU-deltakelse er i Norges interesse. Vi vil samarbeide om hvordan vi skal løse klimaproblemene, bekjempe menneskehandel og unngå en ny finanskrise. Dette har ligget til grunn for Norges EU-iver de seneste årene. I praksis digger vi å være med i EU, men i teorien er vi det ikke. Vi har ingen innflytelse over de lovene og reglene som kommer fra EU, men fordi vi ønsker å være en del av det indre marked, er vi pent nødt til å implementere og følge de felles spillereglene. EØS-avtalen er Norges økonomiske navlestreng, men en demokratisk katastrofe.

Så lenge det er i vår interesse å være en del av det indre markedet og nyte godt av de mulighetene det tilbyr, så vil det ikke finnes andre alternativer til fullverdig medlemskap enn udemokratiske avtaler á la EØS-avtalen, Sveits-avtalen eller andre hypotetiske bilaterale avtaler. Disse avtalene kan sikre oss markedstilgang, men vil aldri gi Norge noen stemme i Europa, slik et fullverdig medlemskap gjør.

Europeisk Ungdom vil enda mer. Hvorfor kan ikke Norge ha samme ambisjoner som Sverige om å utgjøre en såkalt skillnad i Europa? Sverige har som mål å tilhøre kjernen i EU og ser det som en avgjørende oppgave å forsøke og forbedre dette samarbeidet. Norge burde bli med i EU, ikke fordi vi blir tatt av et dragsug, men fordi vi også ønsker å utgjøre en forskjell i et samarbeid som har vist seg å være både handlekraftig og effektivt.

Norge må følge EU i klimapolitikken

"I et europeisk perspektiv ser Riis-Johansen, Solheim og Gahr Støre ut som de tre røverne i Kardemommeby: ’Vi lister seg så stilt på tå når vi skal ut og røve. Vi røver bare de EU-direktivene vi må og de som vi behøver. Nå ligger mørket over land, i EU sover alle mann. Da drar vi avgårde med olje og gass, både Gahr Støre og Solheim og Riis-Johansen."

Les kommentaren til Paal Frisvold på E24:

http://e24.no/kommentar/spaltister/frisvold/article2809054.ece

EU ofrer ikke klimaplanen!

Klimaet vant i EU: På den siste pressekonferansen nå ble det gjort kjent at EU kommer til å holde fast på klima-tidsplanen, og den endelige avgjørelsen vil bli fattet på toppmøtet i desember.

Både Barroso, Sarkozy og Brown virket storfornøyde under pressekonferanse og alle var enige i at klimapakka er altfor viktig til at man bare kan droppe den på grunn av en finanskrise. - We are not going to let up on the battle against climate change, sa Barroso.

Finanskrisen.

Spent stemning i Brussel

På gårsdagens pressekonferanse brukte Europaparlamentets president mye tid på å forsikre folk om at finanskrisen ikke kom til å stjele fokus fra kampen mot klimaproblemene. - Hvis ikke EU gjør noe, er det ingen som gjør noe, ble det sagt. I dag er stemningen mer spent, som følge av at flere land i Øst- Europa har truet med å legge ned veto mot opplegget for EUs klimapakke. Forståelig nok er de engstelige for at næringslivet ikke er i stand til å takle kostnadene ift de foreslåtte reguleringene i klimapakka.

Allikevel er det viktig at EU får på plass klimapakka nå, ellers henger de internasjonale klimaforhandlingene i København i en tynn tråd.

På plass i hovedstaden

I forbindelse med EU - toppmøtet har jeg og vinneren av Europeisk Ungdoms toppskolering tatt turen til Brussel. Med presseadkreditering gjennom Europeisk Ungdoms medlemsblad Europeeren har vi kommet oss inn i selveste Justus Lipsius, der over 2000 pressefolk er samlet for å følge toppmøtet.

Rapport fra Brussel:
Innimellom Berlusconis livvakter, fake og ekte journalister samt fri tilgang på kaffe og croissanter har vi funnet oss godt til rette. (selv om våre små digitalkamera nok ikke kan måle seg med de 5- meter lange telelinsene som det finnes et hopetall av her.) De norske journalistene har også funnet veien hit, men de sliter med å få sakene sine på trykk hjemme. Toppmøter fenger visst ikke nordmenn.

I går besøkte vi assistenten til den svenske MEP Christopher Fjelner i Europaparlamentet. Som alle andre her nede var han kraftig oppgitt over parlamentsirkuset, og han skulle gjerne sett at det ble slutt på å holde plenumssesjoner i Strasbourg. I tillegg kunne han fortelle oss at Norge var dypt savnet her nede. I mange saker, spesielt knyttet til miljspørsmål, kunne Sverige trengt en alliansepartner som Norge.

Island: Toppmøtet uttrykte i går sympati med Island og mener at landet bør få internasjonal hjelp til å komme seg på beina igjen. Noen konkrete forslag ble riktignok ikke lagt frem. Det har allikevl kommet oss for øre at Island har hatt møte med utvidelseskommisæren i EU, så kanskje hjelpen ikke er så langt unna likevel...

Prisen som aldri kommer

Fredsprisen. Aldri mer krig, sa verdens ledere etter den første verdenskrig. Nesten ti millioner mennesker hadde mistet livet. Tyve år senere startet andre verdenskrig, den blodigste krigen verden har sett. Mellom førti og sytti millioner mennesker døde. Etter 1945 har det vært fred mellom de europeiske landene. Grunnen er åpenbar: EU har skapt fred i Europa. Arkitektene bak denne grå, litt byråkratiske organisasjonen greide det som store, visjonære ledere ikke hadde klart etter den første verdenskrig: Gjennom økonomisk samarbeid gjorde de Tyskland og Frankrike avhengige av hverandre. De bandt de tidligere fiendene sammen i et fellesskap der den som skadet den andre, også skadet seg selv.

Det er og blir EU som er garantisten for fred og stabilitet i Europa. Likevel, da det i dag ble kunngjort hvem som får Nobels fredspris, ble det ikke EU. Ikke denne gangen heller. Det virker som at Europas mest opplagte kandidat til fredsprisen aldri vil få den. For den norske Nobelkomiteen består av norske politikere, og dermed er det norsk politisk virkelighet som bestemmer hvem som kan få Nobels fredspris.

I de senere årene har Nobelkomiteen gjennom tildeling av fredsprisen til bla Al Gore og Yunus, slått fast at fred er mer enn fravær av krig. Men med dagens tildeling av prisen til Martti Ahtisaari, er det klart at man har lagt en mer tradisjonell fredsforståelse til grunn. I den sammenheng er det merkelig at man nok en gang har valgt å overse EU. Særlig med tanke på EUs innsats i forbindelse med krisen i Georgia. Også her sikret EU freden gjennom å forhandle fram våpenhvile og deretter legge sin politiske tyngde bak kravet om tilbaketrekking av russiske styrker.

I Norge ville en tildeling av fredsprisen til EU av mange blitt sett på som et innlegg i den norske EU-debatten. Mens i andre deler av verden ville en slik pris blitt sett på som ukontroversiell og rettmessig. Olav Versto skrev i VG 18. juni: "Det er den norske Nobelkomités største forsømmelse at EU aldri har fått fredsprisen". Europeisk Ungdom er helt enig. Det er på tide at vi lar skyttergravsdebatten fra 1994 ligge og begynner å forholde oss til den politiske virkeligheten i dag.

Vellykket supertirsdag i Europaparlamentet

I går var det såkalt ”supertirsdag” i Europaparlamentet. På en og samme dag stemte Europaparlamentet over hvordan man skal finansiere de første Co2 – renseanleggene i Europa, i tillegg til forslag om å forlenge og utvide kvotehandelsdirektivet, samt et nytt regelverk for geologisk lagring av CO2. Gårsdagens begivenheter førte til at dagen fikk navnet Supertirsdag, fordi avstemningene i Europaparlamentet har så stor betydning for EUs videre arbeid med å få vedtatt den omfattende energi – og klimapakken. Heldigvis ble det også en super tirsdag der miljøet seiret til slutt:

Etter en dramatisk avstemming ga miljøkomiteen i parlamentet sin støtte til en omdiskutert plan for å finansiere EUs 12 planlagte demonstrasjonsprosjekter for fangst og lagring av CO2 (CCS). Planen går ut på å øremerke rundt 500 millioner kvoter fra EUs kvotehandelssystem i perioden 2013-2020 til CCS -prosjektene. Til nå har ikke EU greid å komme opp med noen løsning for hvordan CCS-prosjektene skal finansieres, så derfor ble vedtaket i går hyllet av CCS-tilhengere som et stort gjennombrudd for teknologien.

I tillegg vedtok Europaparlamentet at CO2 – rensing av kullkraftverk skal være obligatorisk fra 2015! Dette kommer til å få enorme konsekvenser for reduksjon av klimagassutslipp iom at energiproduksjon er ansvarlig for en tredel av CO2-utslippene i Europa, der kull utgjør den virkelig store synderen.

Men før EUs klimapolitikk kan iverksettes må EUs medlemsland overbevises og et vedtak i ministerrådet sikres. Neste supertirsdag i EU blir derfor onsdag 22. oktober. Europeisk Ungdom krysser fingrene for miljøets skyld.

Finanskrisen sender Island inn i EU!

Finanskrise. I helga diskuterte myndighetene og bankene på Island en mulig redningspakke for den hardt rammede islandske økonomien. Fagbevegelsen har nå fremsatt et krav om at regjeringen må søke om medlemskap i EU og euro-samarbeidet, dersom fagforeningene i det hele tatt skal være med på å hjelpe fram en redningsplan for å stabilisere landets økonomi. I et notat skriver fagbevegelsens pensjonsfond at krisen ikke kan løses så lenge landet holder fast ved den sårbare islandske kronen.

Den islandske krona har i de senere årene opplevd knalltøffe angrep i valutamarkedet, og dermed falt kraftig i verdi. Dette har ført til en galopperende prisvekst på Island, og den høye renta har ført til at mange islendinger har bedt om å få lønna utbetalt i euro. Det store spørsmålet som har preget debatten på Island det siste året har derfor vært om Island bør bytte ut krona med euro og få orden på økonomien.

Det er nesten som å se historien gjenta seg; I likhet med hva Sverige gjorde, kommer Island til å søke om medlemskap av økonomiske årsaker. Euroen er helt klart løsninga for Island.

Island på gli, EØS på hell?

Islands inntog i EU vil få store konsekvenser for Norge og norsk EU-debatt. Fra å være tilknyttet EFTA med 10 land, til å bli part i en udemokratisk EØS-avtale med 3 medlemmer, vil Norge ende opp med å være en del av et bilateralt utenfor - samarbeid med skatteparadiset Liechtenstein. To land som foruten det å ikke være EU-medlem ikke har stort til felles…
Tidligere president for EU-kommisjonen (1999- 2004) Romani Prodi har uttalt at EØS- avtalen ikke kan fungere med et mindre land. Det er lite sannsynlig at EU vil sette avtalen ut av spill eller ”tvinge” Norge inn i EU, men en konsekvens kan være at rammeverket for avtalen oppløses. I en slik situasjon vil det være naturlig at EF-domstolen tar over rollen til EFTA, og at kommisjonen tar over for ESA. For Norges del vil det bety et stort takk og farvel til alt av nasjonal sjølråderett, (i den grad man kan snakke om at dette fortsatt eksisterer ) og mer marginalisert enn som så tror jeg ikke Norge kan bli.

I Stortingets debatt som etterfulgte Jonas Ghar Støres halvårlige redegjørelse om viktige EU og EØS-saker torsdag 24.april, fikk Støre spørsmål knyttet til EU-debatten på Island. Støre svarte at regjeringen følger situasjonen svært nøye av to årsaker:

”Den ene er at det er et naboland som står oss nær, og som har mange felles anliggender med Norge på viktige områder, særlig på havressursområdet. Den andre er at Island er en partner i EØS – en helt nødvendig partner. For å si det på denne måten: Et eventuelt islandsk medlemskap….. tror jeg vil ha en større konsekvens for Norge, ikke i forhold til medlemskapsspørsmålet, men i forhold til hva det vil bety for EØS-avtalen. ”

Jeg tror ikke på noe Islandssug, men jeg tror at den dagen EØS-avtalens dager er talte, så er Norge medlem av EU. Vi er på vei, og nå er det ikke langt igjen.

EU kunne reddet norsk natur

I disse dager legges siste hånd på verket i den norske naturmangfoldloven. 15 år etter at EU vedtok sitt naturvernregelverk- habitatdirektivet- skal Norge endelig få sin egen naturmangfoldlov.
WWF er likevel ikke fornøyd og skulle heller sett at Norge implementerte habitatdirektivet, som har som mål å sikre et felles minimumsnivå for naturvernet gjennom forpliktende krav til beskyttelse av de mest truede artene og naturtypene. For uansett hvor ambisiøs og allsidig naturmangfoldloven skulle ende opp å bli, kan den aldri bli like effektfull, slik habitatdirektivet har vist seg å være. Dette er fordi at vi ikke har noen overvåkningsmekanisme i Norge, som fungerer på lik linje med den man har i EU. I EU overvåker nemlig kommisjonen om landene overholder sine internasjonale forpliktelser, og den sikrer at forpliktelser og målsetninger om å beskytte truet natur ikke må vike for bla økonomiske interesser. Hvis nødvendig, kan også EF- domstolen iverksette sanksjoner som dagbøter mot land som blir dømt for å ikke overholde direktivet. Det er kjernen i EUs – miljøpolitikk: Den er forpliktende og derfor fungerer den!

EØS-kontingenten i støpeskjeen

Denne uken startet forhandlingene om den nye EØS-kontingenten, som skal gjelde fra 2009 til 2014. Med tanke på EUs siste utvidelser med medlemslandene Bulgaria og Romania, samt ytterligere fordypning av det indre marked, må vi regne med å måtte betale betraktelig mer i årene som kommer.

I dag betaler Norge rundt to milliarder kroner årlig i henhold til den femårige avtalen om EFTA-landenes EØS-bidrag. Denne avtalen er Norge, Liechtenstein og Islands bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EU. Det hevdes at EU vil komme til å kreve at Norge øker sin andel med nærmere 50 % i den neste avtalen som trer i kraft 1.mai 2009. Med andre ord en økning fra to milliarder til tre milliarder årlig.


Formålet med EØS-midlene er identisk med grunntanken bak EUs utvidelser. Meningen er ikke bare å forankre Europas tidligere diktaturer i demokratiske styresett og integrere dem politisk, men også løfte medlemslandene opp økonomisk og sørge for at alle får nyte godt av økonomisk vekst, økt sysselsetting og velstandsøkning. Da EFTA-landene forhandlet frem EØS-avtalen med EU i 1992 ble det derfor ansett som rett og rimelig at de rike EFTA-landene skulle bidra økonomisk i denne prosessen. Av den grunn fastsatte man i EØS-avtalen et økonomisk bidrag til økonomisk og sosial utjevning, som skulle gjelde for de første fem årene av avtalens levetid.

I 1996 ba EU om at bidraget skulle forlenges ut over disse første fem årene, noe som Norge, sammen med Island og Liechtenstein prøvde å motsette seg. Dette ble (naturligvis) svært dårlig mottatt i EU og førte til at Spania blokkerte innføringen av nye EU-direktiver i EØS-avtalen i nærmere tre måneder. EUs maktdemonstrasjon var ikke særlig pen, men sett i et historisk perspektiv skal vi være glade for at det gikk som det gjorde, for det hadde ikke sett pent ut om Norge ikke hadde bidratt økonomisk til at de tidligere kommunistlandene skulle få ta del i EUs historiske dugnad for å løfte millioner av mennesker ut av mer eller mindre alvorlig fattigdom.

Som følge av EUs Østutvidelse i 2004, hvor 10 nye medlemsland ble tatt opp i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, ble EØS-avtalen revidert, og prisen for Norges del tidoblet. Da Bulgaria og Romania ble medlemmer i fjor økte prisen med enda en milliard, men også denne gangen satte Norge seg på bakbena med det resultat at EU satte hele EØS-avtalen på vent inntil Norge godtok EUs krav.

Statistisk sentralbyrå har uttalt at Norges beløp representerer mindre enn en tiendedel av de eksportinntekter norske bedrifter tjener på de nyåpnede markedene. Det norske bidraget tilsvarer også under halvparten av EU-kontingenten til Sverige - et land som forøvrig har et underskudd som ganske nøyaktig tilsvarer overskuddet av vår egen oljeformue. At vi slipper billig unna burde derfor være hevet over enhver tvil.

I forrige uke ble det kjent gjennom en evalueringsrapport utført av PricewaterhouseCoopers (PwC), at nærmere10 og 30 prosent av de 10 milliarder kronene Norge gir, forsvinner som følge av inflasjon og svingninger i valutakursen mens saksbehandlingen pågår. Det store spørsmålet i forbindelse med reforhandlingen av EØS-avtalen bør derfor kanskje ikke være hvor mye vi som verdens rikeste land skal betale, men hvordan disse pengene best forvaltes.

Europeisk Ungdom ønsker at en del av midlene skal gå til miljøprosjekter i Øst- Europa, som for eksempel CO2-rensing av kullkraftverk i Polen, men også at vi større grad enn før bidrar til EUs egne budsjetter. Dette for å unngå dagens situasjon, der Norges bidrag i mange land blir oppfattet som strøpenger, i tilegg til at det vil lønne seg å overlate administrasjonen til et apparat som har både mer erfaring og kompetanse på området enn det har vist seg at vi har. Dersom vi skulle miste styringen ville det kun være et uttrykk for den grad av politisk innflytelse vi allerede har gitt fra oss gjennom EØS-avtalen.

Meningsløs EØS-debatt

I en kommentar mandag 22. september, avviser Heming Olaussen at Nei til EU vil "ta" EØS-avtalen. I stedet vil han diskutere innholdet i tjenestedirektivet. Det må han gjerne gjøre, men til hvilken nytte? Tjenestedirektivet ble vedtatt i EU for over to år siden, og da hadde det vært gjenstand for debatt i nærmere tre år. Den norske debatten kommer sånn sett nesten fem år for sent. Men det er nå engang slik EØS-tilværelsen fungerer: Vi venter til debatten er tatt og politikken er vedtatt før vi begynner å mene noe. Men det vi mener er bare ja eller nei. Norsk europapolitikk er derfor redusert til å handle om vi er for eller imot tjenestedirektivet, for eller imot datalagringsdirektivet og for eller imot juridiske avgjørelser fattet av EFTA-domstolen. Fordi vi ikke er medlem av EU, er vi blitt redusert til et ja-eller-nei-demokrati uten debatt og uten mulighet til å forme politikken som skal vedtas. Siden vi står uten demokratisk påvirkning, spiller det ingen rolle hva vi mener, og sannsynligheten for at Norge noen gang kommer til å bruke den innbilte reservasjonsretten blir mindre og mindre for hver dag som går.

Når Russland våkner

Krigen i Georgia har vist oss at realismen er tilbake i utenrikspolitikken og at 1990-tallets idealisme er over. Militær makt er blitt avgjørende i Europas bakgård, ikke internasjonal rett. Grunnideen om at demokratiske land ikke går til krig, er blitt utfordret. Og som et ikke-medlem av EU er Norge ekstra sårbart.

Russland har etter en periode med vestlig tilnærming på 1990-tallet og påfølgende skuffelse lagt om til en mer interessebasert stormaktspolitikk. Landet er blitt stadig flinkere til å utnytte både olje, gass og andre virkemidler som handelsboikott for å oppnå politisk gevinst. Russland er kort sagt tilbake med velkjente stormaktsambisjoner og er villig til å gå langt for å forsvare egne interesser.

Den russiske maktbruken i Georgia bør sende et kraftig signal til Norge. Ved at støtten fra Nato og det internasjonale samfunnet var begrenset under intervensjonen i Georgia, har Russland dessverre fått et større handlingsrom. Krigen varsler at vi kommer til å se betydelig større utfordringer i forhold til samarbeid med Russland, og da særlig i Nordområdene.

Nordområdene har fått en større strategisk betydning for Russland både på grunn av mulig ressursutnyttelse og som øvelses- og testområde for det russiske forsvaret. På sikt kan det bli problematisk for Norge å hevde suverenitet på bakgrunn av miljøforvaltning alene, i tillegg til at vi har få virkemidler mot internasjonalt press.

Gitt den generelle trenden i russisk utenrikspolitikk, i retning av økt selvhevdelse og forsvar av hva man oppfatter som russiske interesser, må man regne med at Russland i tiden som kommer vil fremstå som en mer krevende samarbeidspartner i nord. Norges naboskapspolitikk overfor Russland er positiv, men vi kan bare utvikle den trygt dersom russerne har en krystallklar oppfatning av at Norge er solid forankret og godt integrert i Europa, både i EU og i Nato.

En ny sikkerhetspolitisk hverdag krever ny tenkning. Når Russland våkner og behovet for en solid forankring i EU bare vokser og vokser, skal vi ikke se bort ifra at det kommer til å være nettopp sikkerhetspolitikken som snur EU-opinionen i Norge.