Ung i Europa

Goodbye Luka!

2009-03-19T12:04:00.001+01:00

I dag er det tre år siden diktatoren Aleksandr Lukasjenko ble gjenvalgt som president i Hviterussland for fem nye år. Situasjonen i Hviterussland er svært kritisk. Menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og politisk frihet er totalt fraværende. Menneskerettighetsorganisasjonene dokumenterer systematiske brudd på rettsikkerheten, organisasjonsfriheten, i tillegg til uoppklarte "forsvinninger". Etter endringer i straffeloven av januar 2006 kan ytringer som oppfattes kritiske til myndighetene straffes med fengsel i inntil fem år.

Nå på tirsdag besluttet EUs utenriksministre å gi Lukasjenko sammen med andre ledene politikere i Hviterussland adgang til å reise fritt rundt i EU. Dette er et skritt i gal retning! EU burde ikke ha opphevet reiseforbudet til Lukasjenko, men heller utvidet det til å gjelde alle som arbeider for og støtter regimet. I tillegg må EU stille krav om at Russland tar et oppgjør med sitt standpunkt vedrørende Lukasjenko, og trekker all støtte til Lukasjenkos regime. Norge må tilby stipender og studieplasser til alle hviterussiske studenter som har blitt kastet ut av sine universiteter på grunn av politiske ytringer.

En fremtid med et fritt Hviterussland er avhengig av støtte og inngripen fra resten av Europa. Det er på tide at vi fordømmer Lukasjonkos regime og setter saken høyt på den politiske agenden.

Ta fra Lukasjenko friheten og gi hviterusserne tilbake sin!

Norden trenger euro

2009-03-11T15:49:00.003+01:00

Det er i krisetider man trenger tydelig politisk lederskap. Finanskrisen gjør at de nordiske landene er nødt til å revurdere sitt forhold til eurosamarbeidet. Det viser med all tydelighet rapporten som ble lansert på Nordisk Råds møte om finanskrisen på Island forrige helg. Men spørsmålet er om de nordiske statslederne tør å ta debatten, eller vil prestisjetap i tidligere folkeavstemninger kneble en særdeles viktig og nødvendig debatt?

Rapporten fra Christian Ketels ved Harvard Business School og Handelshøyskolen i Stockholm er klar i sin tale. De nordiske erfaringene under finanskrisen tilsier at det eneste fornuftige nå er å ta en omkamp om deltagelse i eurosamarbeidet. Hvis dagens krise forsterkes vil beskyttelsen gjennom en større valuta gi betydelige fordeler for de nordiske landene.

Da de nordiske statsministerne ble spurt av EUobserver om å uttale seg om rapporten, var det en handlingslammet gjeng som snakket. Alle, bortsett fra Islands statsminister, viste til gamle folkeavstemninger, og avviste muligheten for å reise spørsmålet på nytt. Danske myndigheter forholder seg til en satt tidsramme, en ny euroavstemning skal avholdes i 2011. Den svenske regjeringen omtaler euroavstemningen i 2003 som en "tiårsdebatt" og ønsker derfor ikke å reise spørsmålet før tidligst i 2013. Svenskenes holdning er i beste fall urovekkende med tanke på utviklingen i svensk industri og den svenske kronas kraftige fall den siste tiden.

Mest kneblet av de nordiske statslederne var imidlertid sosialøkonomen Jens Stoltenberg. Fagmannen Stoltenberg hostet opp følgende politiske og visjonære kamprop som tilsvar til ekspertenes konklusjoner: "Vi tapte en folkeavstemning om EU, derfor er det ikke på agendaen nå". En slik avvisende holdning kan aksepteres i gode tider, men når norsk industri står på randen av kollaps, krona svinger mer enn på 15 år og oljeprisen faller som en stein, da er ikke dette godt nok.

Ketels-rapporten understreker betydningen av at små økonomier er åpne mot verden. Samtidig må det være rom for å diskutere ulempene ved åpenhet – og hvordan man best kan innrette seg mot de konsekvenser åpenhet skaper. Når regionale eller internasjonale markeder stamper i motbakke eller kollapser, så er det de små valutaene som rammes hardest. Derfor kan spesielt små land tjene stort på å bli med i eurosamarbeidet. Det fjerner valutasvingninger og dermed valutarisiko, og i tillegg får landet et regionalt rammeverk å hente støtte fra i slike krisetider som nå.

Rapporten går hardt ut mot de som hevder at eurodebatten bør skyves under teppet nå under finanskrisen, og går så langt som å kalle det for dumskap å ikke ta debatten. Dagens krise tillater ikke at gamle prestisjesaker hindrer nordiske politikere i å diskutere hvordan Norden best mulig kan innrette seg i forhold til fremtidige kriser. For sagaøya Island er eurodeltagelse helt avgjørende for å komme seg på fote igjen, men også for land som Norge, Sverige og Danmark er det på tide at man begynner å se på dette spørsmålet på nytt. Norden hadde stått bedre rustet til å møte en framtidig krise om vi alle hadde fulgt Finnlands eksempel og blitt både EU og euromedlemmer. Det handler tross alt ikke om symbolpolitikk, men om tusenvis av arbeidsplasser i industri og annen eksportnæring i hele Norden.

Det siste man trenger nå er dogmatiske forbud mot ulike politiske løsninger. I Norden er det heldigvis lang tradisjon for pragmatiske løsninger på tvers av de ideologiske skillelinjene, eksempelvis bruker samtlige regjeringer både skattelette og aktive krisepakker for å bøte på krisen. De norske selvmordsparagrafene i EU-spørsmålet strider radikalt mot denne tradisjonen. Det å hevde at uansett hvordan verden utvikler seg i løpet av de kommende fire år så er EU-søknad feil, er et kortsiktig frieri til marginale grupper av kjernevelgere i Nei-partiene. Ansvarlige politikere i både nåværende Ja- og Nei-partier bør kunne enes om at fremtidige regjeringsplattformer ikke skal bestå av dogmatiske forbud mot enhver form for EU-debatt. Behovet for en eurodebatt nå under finanskrisen illustrerer til de grader hva absurditeten i en slik autopilotparagraf er, i verste fall kan man få en situasjon der regjeringen, midt under en økonomisk krise, må sprenger seg selv der den burde ha tatt ansvar og styrt.

(sto på trykk i Dagbladet onsdag 11.mars)

Åpningstale, Landsmøte i Europeisk Ungdom 2009

2009-03-07T10:27:00.005+01:00

Vi lever i krisenes tid. Det er utrolig bedrøvelig å starte en landsmøtetale på denne måten, men når jeg skal prøve å oppsummere de to siste årene jeg har vært leder er det dette jeg kommer fram til. Vi lever i en tid der vi nærmest går fra den ene krisen til den andre. Og felles for disse krisene er at de er globale, de er gjennomtrengende og de skåner ingen. I 2007 snakket man om klimaproblemer og klimakrise, i år er det snakk om økonomisk kollaps og finanskrise. Og spørsmålene vi må stilles er: Hva skal vi gjøre? Hvordan løser vi dette? Og hvordan unngår vi at det skjer igjen?

I kampen mot disse utfordringene trenger vi grenseløst og forpliktende samarbeid. Aldri har behovet for felles løsninger vært større i møte med en mer og mer globalisert verden, der landene knyttes tettere og tettere sammen og påvirker hverandre mer og mer. Aldri har behovet for et sterkt EU vært større.

Heldigvis har EU tatt ansvar på den ene fronten, ift klimaproblemene, og her har EU lyktes så langt, og her kommer EU til å lykkes i fremtiden. EU har for det første de verktøyene som skal til for å løse krisen – samarbeidet er juridisk forpliktende. Det får konsekvenser dersom man sluntrer unna, og dette er et klart avgjørende element i kampen mot klimaendringene. For det andre, så har EU-landene faktisk greid å bli enige på dette området. 27 ulike land har greid å bli enige om at innen 2020 skal klimagassen reduseres med 20%. Det skal produseres 20% mer fornybar energi, og energiforbruket skal minskes med 20%. Dette er ambisiøse mål, og fallgruven er mildt sagt stor. Men med tanke på den klimapakka som EU mot all formodning fikk på plass før jul, så er jeg optimistisk med tanke på resultatet.

Om man kommer til å komme fram til en ny avtale på FNs klimatoppmøte i København neste desember er jeg derimot mer usikker på, men vi får krysse fingrene for at EU gjennom eksempelets makt kan gjøre en forskjell også på det globale planet.

For første gang siden 1945 står vi i dag ovenfor en økonomisk krise som ikke bare går utover en del av økonomien, men en krise som er gjennomgående og som rammer alle sektorer og kontinenter. I dag opplever vi alvorlig tilbakeslag i USA og i EU, det er bråstopp i russisk økonomi og kraftig tilbakegang i vekstland som Kina. Samtlige land opplever økt arbeidsledighet, urolige valutakurser og økende gjeld. Finanskrisen er mao et godt eksempel på hvor tett sammenvevd verden er blitt, og ikke minst hvor avhengig ett lands økonomi er av et annet.

EU har satt i gang tiltak for å koordinere de økonomiske redningspakkene mellom EU-landene, og til sammen har EU-landene spyttet inn over tusenvis av milliarder i krisepakker. Men den felles politikken for hvordan man skal håndtere krisen er fortsatt ikke på plass, og det er svært, svært problematisk. Faren er at når trykket for å beskytte sitt eget lands næringsliv mot utenlands konkurranse øker, og vestlige finansinstitusjoner og banker trekker pengene sine tilbake fra utviklingsland og Øst-Europa, kommer verdenshandelen til å falle ytterligere. EU er nødt til å komme på banen her og ta ansvar, slik at vi ikke opplever at den finansielle globaliseringen går i revers, og at vi får en ny todeling av Europa - 20 år etter Berlinmurens fall.

I møte mot disse krisene og overnasjonale utfordringene trenger vi et sterkt og handlekraftig EU, ikke et EU som spenner bein på seg slev hver gang en ny traktat legges ut til folkeavstemning, og ikke et EU som er overrepresentert av menn og dominert av eldre beslutningstakere.

Vi trenger et EU som er mer demokratisk, åpent og effektivt, som er mer representativt, og som har legitimitet hos innbyggerne. Lisboatraktaten er et riktig steg på veien mot et reformert EU, men veien frem dit har vært særdeles tung og kronglete. Nederlenderne sa nei, franskmennene sa nei, og irene sa nei . Jeg krysser alt jeg har av fingre og bein for at de sier ja neste gang. Men vi må være forberedt på at kritikken kommer til å hagle når det nå skal avholdes enda en folkeavstemning, og folk kommer til å si: EU gir seg ikke før de får viljen sin. Men spørsmålet i den forbindelse er: hvem er denne viljen?

Debatten om hva som er det riktige demokratiske svaret på Irlands nei har rast i Europa i det siste året. For er det et uttrykk for demokrati å fortsette implementeringa av en traktat som folket i Irland har stemt nei til? Vil ikke det være det som å kjøre over folkets stemme? På en annen side, hvor demokratisk er det å la noen få millioner irer stoppe en traktat som 24 europeiske parlamenter på vegne av 495 millioner hittil har sagt ja til? Skal man ikke respektere resten av folket i Europa, som tross alt utgjør flertallet?

Denne demokratidebatten bunner i ulike forståelser av demokratibegrepet og ikke minst i ulike oppfatninger av hvordan EU-systemet helst skal fungere. Europeisk Ungdom mener at det er veldig viktig å ta denne debatten fordi den vil komme til å legge premisser for hvordan EU skal fatte beslutninger og ikke minst forankre beslutninger knyttet til traktater og det som er såkalte "grunnprimisser for samarbeidet" i fremtiden. Å legge noe ut til folkeavstemning som bare har et riktig svaralternativ, virker provoserende og lite tillitsvekkende. Hvis folket skal bestemme, og det direkte demokratiet skal fungere, må det legges flere reelle alternativer på bordet, ellers virker det meningsløst å ta folk med på råd.

Likestilling på individnivå dreier seg om å ha like muligheter til å lykkes, men likestilling i et samfunnsmessig perspektiv er også viktig for demokratiet sin skyld. Derfor er vi helt avhengig av å få flere kvinner inn i posisjoner i EU for å kunne ha et fullverdig representativt demokrati og for å kunne sikre EUs legitimitet. EU skal være representativt for sine innbyggere, og min stemme som jente skal høres i EU.

Det er åpenbart at EU har noen store utfordringer foran seg, eksterne, så vel som interne. EU er ikke perfekt, men i motsetning til nei-sida har jeg valgt å tro på Europa, og jeg tror på et sterkt og demokratisk EU, som bare kan bli bedre og bedre. Jeg sier som Alexander Stubb og så mange andre før har sagt det: "Hadde vi ikke hatt EU i dag, ville vi vært nødt til å finne det opp." Behovet for regionale samarbeid blir bare større og større, og det å være mot EU er som Stubb kaller det "å være mot internett" , eller "Talentløst", som en gutt sa til meg da jeg holdt skoleforedrag i høst. Eller som Magnus sa i debatten med ungdomspartiene på Island i februar, der han så på den rødhårete konservative gutten med hornbrillene og brølte ut : WHAT’S YOUR ALTERNATIVE?

Island har ikke noe alternativ, og det finnes heller ikke noe annet alternativ til EU i Europa.

Det er med ære, men også med vemod at jeg nå åpner dette landsmøte for siste gang, i hvert fall for min egen del. Som leder i Europeisk Ungdom vil jeg påstå at jeg har fått jobbet med de beste menneskene i norsk ungdomsorganisasjonsliv. Europeisk Ungdom har privilegiet å samle det beste fra alle ungdomspartiene og organisasjonene – jeg snakker selvfølgelig om de som har "skjønt det", de som sier Ja til EU. Dere er helt spesielle, nærmest unike, svært talentfulle og ikke minst litt gærne, som har valgt å kjempe i den sære norske EU-debatten. Vi spenner vidt fra blått til rødt, fra nord til sør og er til dels ofte uenige, men samtidig svært enige om vårt felles mål: Et samlet Europa som jobber for å løse de felles problemstillingene et land ikke kan løse på egen hånd. Vi har valgt samarbeid og innflytelse, i stedet for egoisme og alenegang.

Men vi har en jobb å gjøre. Året som kommer vil være et av de mest spennende årene i norsk EU-debatt på lang tid. Dette skal vi utnytte, og denne helga skal vi stake ut kursen for året som kommer. Vi skal vedta den beste strategien, den beste politikken, og velge nytt sentralstyre, slik at vi kan gjøre året som kommer til et supert EU-år.

I den sammenheng vil jeg oppfordre dere til å tenke nytt – ta sjanser. Vi har altfor lenge levd i den trua at hvis vi bare ikke gjentar de feilene vi gjorde i 1994, så vinner vi neste gang. Våkn opp! Verden har forandret seg mye siden den gang, og den forandrer seg fortere og fortere. Gårsdagens løsninger fungerer ikke på morgendagens utfordringer.

I den forbindelse skal vi stile tøffe krav till EU i Vårt Europa, og vi skal kaste ut gamle dogmer og pamper i strategidebatten.

Fordi det er vi som er de nye, og det er vi som skal overbevise den oppvoksende generasjonen som overhodet ikke husker EU-kampen i 1994, som ikke var født da Berlinmuren falt, og som ikke hadde besteforeldre som var med i 2. VK Med nye våpen og virkemidler skal vi sammen overbevise den kommende generasjonen om at norsk EU- medlemskap er det eneste rette i år 2009.

Takk for meg ;)

EUs klimapakke endelig i havn

2008-12-17T13:58:00.002+01:00

I dag ble EUs klimapakke endelig vedtatt av Europaparlamentet. I de siste årene har klimasaken tronet høyt på toppen av EUs agenda. Men i løpet av det siste året har det vært knyttet stor spenning til om de 27 medlemslandene i det hele tatt ville klare å komme fram til enighet hva klimapakken angår, samt om den sista tidas finskrise ville sette en stopper for alt som heter forpliktende CO2 -kutt og satsing på fornybar energi. Men heldigvis seiret miljøet atter en gang i EU, og nå som Europaparlamentet har godkjent Toppmøtets kompromiss fra forrige uke, er klimapakken formelt i boks. Nå gjenstår det bare å sette i gang tiltakene og oppfylle målene innen 2020. Det blir nok ikke "bare, bare" hverken for EU eller Norge.

Hva er EUs klimapakke?

Les mer hos Bellona:
http://www.bellona.no/nyheter/nyheter_2008/dette_er_en_seier

http://www.bellona.no/comments/norsk_eu_fobi_i_klimakampen

http://www.bellona.no/nyheter/nyheter_2008/eu_skal_dra_i_land_klimaavtale

Å gjøre en forskjell

2008-12-08T15:35:00.001+01:00

Den globale finanskrisen har rammet Island hardt. Framtidsutsiktene er så usikre at mange ser EU-medlemskap og innføring av euro som Islands eneste håp. 80 prosent av den islandske befolkningen er for EU-medlemskap, og mest sannsynlig sender regjeringen en søknad om EU-medlemskap allerede til våren. Hva skal vi i Norge gjøre da? Blir vi sugd med av Island?

Nei, det er ingen i Europeisk Ungdom som tror det er noen automatikk i at nordmenn vil bli for EU bare fordi at Island blir med i EU. Vi tror ikke på noe sug, men det er heller ikke det som er vårt utgangspunkt. Med et islandsk EU-medlemskap startes automatisk en ny EU-debatt i Norge fordi vårt halmstrå og EU-kompromiss i mer enn 15 år, den utskjelte EØS-avtalen, vil falle som en følge av et islandsk medlemskap.

For det første er det politisk uholdbart at Norges nærmeste alliansepartner skal være skatteparadiset Liechtenstein med 35 000 innbyggere. For det andre blir det juridisk sett umulig å opprettholde avtalen – i alle fall i dens opprinnelige form med de klart definerte felleskapsorganene ESA og EFTA-domstolen. Hvordan skal man kunne komme til enighet i de tilfellene der det blir stemmelikehet mellom to land i domstolen? Skal dobbeltstemmen gå på rundgang? Det er på tide at vi innser at EØS-avtalens dager er talte, og da er det på høy tid at vi tar debatten om Norges tilknytningsforhold til EU. Spørsmålene som vi må stille oss er: Hva slags forhold til resten av Europa er det vi vil ha, og hvilke alternativer er det vi har?

Norge er i dag et av Europas mest integrerte land i EU, uten å være medlem. Siden vi sa nei i 1994 har vi bedt om å få være med hver eneste gang EU-landene har utvidet samarbeidet til nye områder. Hvorfor? Fordi EU-deltakelse er i Norges interesse. Vi vil samarbeide om hvordan vi skal løse klimaproblemene, bekjempe menneskehandel og unngå en ny finanskrise. Dette har ligget til grunn for Norges EU-iver de seneste årene. I praksis digger vi å være med i EU, men i teorien er vi det ikke. Vi har ingen innflytelse over de lovene og reglene som kommer fra EU, men fordi vi ønsker å være en del av det indre marked, er vi pent nødt til å implementere og følge de felles spillereglene. EØS-avtalen er Norges økonomiske navlestreng, men en demokratisk katastrofe.

Så lenge det er i vår interesse å være en del av det indre markedet og nyte godt av de mulighetene det tilbyr, så vil det ikke finnes andre alternativer til fullverdig medlemskap enn udemokratiske avtaler á la EØS-avtalen, Sveits-avtalen eller andre hypotetiske bilaterale avtaler. Disse avtalene kan sikre oss markedstilgang, men vil aldri gi Norge noen stemme i Europa, slik et fullverdig medlemskap gjør.

Europeisk Ungdom vil enda mer. Hvorfor kan ikke Norge ha samme ambisjoner som Sverige om å utgjøre en såkalt skillnad i Europa? Sverige har som mål å tilhøre kjernen i EU og ser det som en avgjørende oppgave å forsøke og forbedre dette samarbeidet. Norge burde bli med i EU, ikke fordi vi blir tatt av et dragsug, men fordi vi også ønsker å utgjøre en forskjell i et samarbeid som har vist seg å være både handlekraftig og effektivt.

Norge må følge EU i klimapolitikken

2008-12-05T17:18:00.001+01:00

"I et europeisk perspektiv ser Riis-Johansen, Solheim og Gahr Støre ut som de tre røverne i Kardemommeby: ’Vi lister seg så stilt på tå når vi skal ut og røve. Vi røver bare de EU-direktivene vi må og de som vi behøver. Nå ligger mørket over land, i EU sover alle mann. Da drar vi avgårde med olje og gass, både Gahr Støre og Solheim og Riis-Johansen."

Les kommentaren til Paal Frisvold på E24:

http://e24.no/kommentar/spaltister/frisvold/article2809054.ece

EU ofrer ikke klimaplanen!

2008-10-16T13:59:00.008+02:00

Klimaet vant i EU: På den siste pressekonferansen nå ble det gjort kjent at EU kommer til å holde fast på klima-tidsplanen, og den endelige avgjørelsen vil bli fattet på toppmøtet i desember.

Både Barroso, Sarkozy og Brown virket storfornøyde under pressekonferanse og alle var enige i at klimapakka er altfor viktig til at man bare kan droppe den på grunn av en finanskrise. - We are not going to let up on the battle against climate change, sa Barroso.

Finanskrisen .

Spent stemning i Brussel

2008-10-16T11:50:00.002+02:00

På gårsdagens pressekonferanse brukte Europaparlamentets president mye tid på å forsikre folk om at finanskrisen ikke kom til å stjele fokus fra kampen mot klimaproblemene. - Hvis ikke EU gjør noe, er det ingen som gjør noe, ble det sagt. I dag er stemningen mer spent, som følge av at flere land i Øst- Europa har truet med å legge ned veto mot opplegget for EUs klimapakke. Forståelig nok er de engstelige for at næringslivet ikke er i stand til å takle kostnadene ift de foreslåtte reguleringene i klimapakka.

Allikevel er det viktig at EU får på plass klimapakka nå, ellers henger de internasjonale klimaforhandlingene i København i en tynn tråd.

På plass i hovedstaden

2008-10-16T11:48:00.002+02:00

I forbindelse med EU - toppmøtet har jeg og vinneren av Europeisk Ungdoms toppskolering tatt turen til Brussel. Med presseadkreditering gjennom Europeisk Ungdoms medlemsblad Europeeren har vi kommet oss inn i selveste Justus Lipsius, der over 2000 pressefolk er samlet for å følge toppmøtet.

Rapport fra Brussel:
Innimellom Berlusconis livvakter, fake og ekte journalister samt fri tilgang på kaffe og croissanter har vi funnet oss godt til rette. (selv om våre små digitalkamera nok ikke kan måle seg med de 5- meter lange telelinsene som det finnes et hopetall av her.) De norske journalistene har også funnet veien hit, men de sliter med å få sakene sine på trykk hjemme. Toppmøter fenger visst ikke nordmenn.

I går besøkte vi assistenten til den svenske MEP Christopher Fjelner i Europaparlamentet. Som alle andre her nede var han kraftig oppgitt over parlamentsirkuset, og han skulle gjerne sett at det ble slutt på å holde plenumssesjoner i Strasbourg. I tillegg kunne han fortelle oss at Norge var dypt savnet her nede. I mange saker, spesielt knyttet til miljspørsmål, kunne Sverige trengt en alliansepartner som Norge.

Island: Toppmøtet uttrykte i går sympati med Island og mener at landet bør få internasjonal hjelp til å komme seg på beina igjen. Noen konkrete forslag ble riktignok ikke lagt frem. Det har allikevl kommet oss for øre at Island har hatt møte med utvidelseskommisæren i EU, så kanskje hjelpen ikke er så langt unna likevel...

Prisen som aldri kommer

2008-10-10T12:38:00.003+02:00

Fredsprisen. Aldri mer krig, sa verdens ledere etter den første verdenskrig. Nesten ti millioner mennesker hadde mistet livet. Tyve år senere startet andre verdenskrig, den blodigste krigen verden har sett. Mellom førti og sytti millioner mennesker døde. Etter 1945 har det vært fred mellom de europeiske landene. Grunnen er åpenbar: EU har skapt fred i Europa. Arkitektene bak denne grå, litt byråkratiske organisasjonen greide det som store, visjonære ledere ikke hadde klart etter den første verdenskrig: Gjennom økonomisk samarbeid gjorde de Tyskland og Frankrike avhengige av hverandre. De bandt de tidligere fiendene sammen i et fellesskap der den som skadet den andre, også skadet seg selv.

Det er og blir EU som er garantisten for fred og stabilitet i Europa. Likevel, da det i dag ble kunngjort hvem som får Nobels fredspris, ble det ikke EU. Ikke denne gangen heller. Det virker som at Europas mest opplagte kandidat til fredsprisen aldri vil få den. For den norske Nobelkomiteen består av norske politikere, og dermed er det norsk politisk virkelighet som bestemmer hvem som kan få Nobels fredspris.

I de senere årene har Nobelkomiteen gjennom tildeling av fredsprisen til bla Al Gore og Yunus, slått fast at fred er mer enn fravær av krig. Men med dagens tildeling av prisen til Martti Ahtisaari, er det klart at man har lagt en mer tradisjonell fredsforståelse til grunn. I den sammenheng er det merkelig at man nok en gang har valgt å overse EU. Særlig med tanke på EUs innsats i forbindelse med krisen i Georgia. Også her sikret EU freden gjennom å forhandle fram våpenhvile og deretter legge sin politiske tyngde bak kravet om tilbaketrekking av russiske styrker.

I Norge ville en tildeling av fredsprisen til EU av mange blitt sett på som et innlegg i den norske EU-debatten. Mens i andre deler av verden ville en slik pris blitt sett på som ukontroversiell og rettmessig. Olav Versto skrev i VG 18. juni: "Det er den norske Nobelkomités største forsømmelse at EU aldri har fått fredsprisen". Europeisk Ungdom er helt enig. Det er på tide at vi lar skyttergravsdebatten fra 1994 ligge og begynner å forholde oss til den politiske virkeligheten i dag.

Vellykket supertirsdag i Europaparlamentet

2008-10-08T16:02:00.003+02:00

I går var det såkalt ”supertirsdag” i Europaparlamentet. På en og samme dag stemte Europaparlamentet over hvordan man skal finansiere de første Co2 – renseanleggene i Europa, i tillegg til forslag om å forlenge og utvide kvotehandelsdirektivet, samt et nytt regelverk for geologisk lagring av CO2. Gårsdagens begivenheter førte til at dagen fikk navnet Supertirsdag, fordi avstemningene i Europaparlamentet har så stor betydning for EUs videre arbeid med å få vedtatt den omfattende energi – og klimapakken. Heldigvis ble det også en super tirsdag der miljøet seiret til slutt:

Etter en dramatisk avstemming ga miljøkomiteen i parlamentet sin støtte til en omdiskutert plan for å finansiere EUs 12 planlagte demonstrasjonsprosjekter for fangst og lagring av CO2 (CCS). Planen går ut på å øremerke rundt 500 millioner kvoter fra EUs kvotehandelssystem i perioden 2013-2020 til CCS -prosjektene. Til nå har ikke EU greid å komme opp med noen løsning for hvordan CCS-prosjektene skal finansieres, så derfor ble vedtaket i går hyllet av CCS-tilhengere som et stort gjennombrudd for teknologien.

I tillegg vedtok Europaparlamentet at CO2 – rensing av kullkraftverk skal være obligatorisk fra 2015! Dette kommer til å få enorme konsekvenser for reduksjon av klimagassutslipp iom at energiproduksjon er ansvarlig for en tredel av CO2-utslippene i Europa, der kull utgjør den virkelig store synderen.

Men før EUs klimapolitikk kan iverksettes må EUs medlemsland overbevises og et vedtak i ministerrådet sikres. Neste supertirsdag i EU blir derfor onsdag 22. oktober. Europeisk Ungdom krysser fingrene for miljøets skyld.

Finanskrisen sender Island inn i EU!

2008-10-06T14:22:00.004+02:00

Finanskrise. I helga diskuterte myndighetene og bankene på Island en mulig redningspakke for den hardt rammede islandske økonomien. Fagbevegelsen har nå fremsatt et krav om at regjeringen må søke om medlemskap i EU og euro-samarbeidet, dersom fagforeningene i det hele tatt skal være med på å hjelpe fram en redningsplan for å stabilisere landets økonomi. I et notat skriver fagbevegelsens pensjonsfond at krisen ikke kan løses så lenge landet holder fast ved den sårbare islandske kronen.

Den islandske krona har i de senere årene opplevd knalltøffe angrep i valutamarkedet, og dermed falt kraftig i verdi. Dette har ført til en galopperende prisvekst på Island, og den høye renta har ført til at mange islendinger har bedt om å få lønna utbetalt i euro. Det store spørsmålet som har preget debatten på Island det siste året har derfor vært om Island bør bytte ut krona med euro og få orden på økonomien.

Det er nesten som å se historien gjenta seg; I likhet med hva Sverige gjorde, kommer Island til å søke om medlemskap av økonomiske årsaker. Euroen er helt klart løsninga for Island.

Island på gli, EØS på hell?

Islands inntog i EU vil få store konsekvenser for Norge og norsk EU-debatt. Fra å være tilknyttet EFTA med 10 land, til å bli part i en udemokratisk EØS-avtale med 3 medlemmer, vil Norge ende opp med å være en del av et bilateralt utenfor - samarbeid med skatteparadiset Liechtenstein. To land som foruten det å ikke være EU-medlem ikke har stort til felles…
Tidligere president for EU-kommisjonen (1999- 2004) Romani Prodi har uttalt at EØS- avtalen ikke kan fungere med et mindre land. Det er lite sannsynlig at EU vil sette avtalen ut av spill eller ”tvinge” Norge inn i EU, men en konsekvens kan være at rammeverket for avtalen oppløses. I en slik situasjon vil det være naturlig at EF-domstolen tar over rollen til EFTA, og at kommisjonen tar over for ESA. For Norges del vil det bety et stort takk og farvel til alt av nasjonal sjølråderett, (i den grad man kan snakke om at dette fortsatt eksisterer ) og mer marginalisert enn som så tror jeg ikke Norge kan bli.

I Stortingets debatt som etterfulgte Jonas Ghar Støres halvårlige redegjørelse om viktige EU og EØS-saker torsdag 24.april, fikk Støre spørsmål knyttet til EU-debatten på Island. Støre svarte at regjeringen følger situasjonen svært nøye av to årsaker:

”Den ene er at det er et naboland som står oss nær, og som har mange felles anliggender med Norge på viktige områder, særlig på havressursområdet. Den andre er at Island er en partner i EØS – en helt nødvendig partner. For å si det på denne måten: Et eventuelt islandsk medlemskap….. tror jeg vil ha en større konsekvens for Norge, ikke i forhold til medlemskapsspørsmålet, men i forhold til hva det vil bety for EØS-avtalen. ”

Jeg tror ikke på noe Islandssug, men jeg tror at den dagen EØS-avtalens dager er talte, så er Norge medlem av EU. Vi er på vei, og nå er det ikke langt igjen.

EU kunne reddet norsk natur

2008-10-03T08:59:00.002+02:00

I disse dager legges siste hånd på verket i den norske naturmangfoldloven. 15 år etter at EU vedtok sitt naturvernregelverk- habitatdirektivet- skal Norge endelig få sin egen naturmangfoldlov.
WWF er likevel ikke fornøyd og skulle heller sett at Norge implementerte habitatdirektivet, som har som mål å sikre et felles minimumsnivå for naturvernet gjennom forpliktende krav til beskyttelse av de mest truede artene og naturtypene. For uansett hvor ambisiøs og allsidig naturmangfoldloven skulle ende opp å bli, kan den aldri bli like effektfull, slik habitatdirektivet har vist seg å være. Dette er fordi at vi ikke har noen overvåkningsmekanisme i Norge, som fungerer på lik linje med den man har i EU. I EU overvåker nemlig kommisjonen om landene overholder sine internasjonale forpliktelser, og den sikrer at forpliktelser og målsetninger om å beskytte truet natur ikke må vike for bla økonomiske interesser. Hvis nødvendig, kan også EF- domstolen iverksette sanksjoner som dagbøter mot land som blir dømt for å ikke overholde direktivet. Det er kjernen i EUs – miljøpolitikk: Den er forpliktende og derfor fungerer den!

EØS-kontingenten i støpeskjeen

2008-09-29T18:19:00.002+02:00

Denne uken startet forhandlingene om den nye EØS-kontingenten, som skal gjelde fra 2009 til 2014. Med tanke på EUs siste utvidelser med medlemslandene Bulgaria og Romania, samt ytterligere fordypning av det indre marked, må vi regne med å måtte betale betraktelig mer i årene som kommer.

I dag betaler Norge rundt to milliarder kroner årlig i henhold til den femårige avtalen om EFTA-landenes EØS-bidrag. Denne avtalen er Norge, Liechtenstein og Islands bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EU. Det hevdes at EU vil komme til å kreve at Norge øker sin andel med nærmere 50 % i den neste avtalen som trer i kraft 1.mai 2009. Med andre ord en økning fra to milliarder til tre milliarder årlig.

Formålet med EØS-midlene er identisk med grunntanken bak EUs utvidelser. Meningen er ikke bare å forankre Europas tidligere diktaturer i demokratiske styresett og integrere dem politisk, men også løfte medlemslandene opp økonomisk og sørge for at alle får nyte godt av økonomisk vekst, økt sysselsetting og velstandsøkning. Da EFTA-landene forhandlet frem EØS-avtalen med EU i 1992 ble det derfor ansett som rett og rimelig at de rike EFTA-landene skulle bidra økonomisk i denne prosessen. Av den grunn fastsatte man i EØS-avtalen et økonomisk bidrag til økonomisk og sosial utjevning, som skulle gjelde for de første fem årene av avtalens levetid.

I 1996 ba EU om at bidraget skulle forlenges ut over disse første fem årene, noe som Norge, sammen med Island og Liechtenstein prøvde å motsette seg. Dette ble (naturligvis) svært dårlig mottatt i EU og førte til at Spania blokkerte innføringen av nye EU-direktiver i EØS-avtalen i nærmere tre måneder. EUs maktdemonstrasjon var ikke særlig pen, men sett i et historisk perspektiv skal vi være glade for at det gikk som det gjorde, for det hadde ikke sett pent ut om Norge ikke hadde bidratt økonomisk til at de tidligere kommunistlandene skulle få ta del i EUs historiske dugnad for å løfte millioner av mennesker ut av mer eller mindre alvorlig fattigdom.

Som følge av EUs Østutvidelse i 2004, hvor 10 nye medlemsland ble tatt opp i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, ble EØS-avtalen revidert, og prisen for Norges del tidoblet. Da Bulgaria og Romania ble medlemmer i fjor økte prisen med enda en milliard, men også denne gangen satte Norge seg på bakbena med det resultat at EU satte hele EØS-avtalen på vent inntil Norge godtok EUs krav.

Statistisk sentralbyrå har uttalt at Norges beløp representerer mindre enn en tiendedel av de eksportinntekter norske bedrifter tjener på de nyåpnede markedene. Det norske bidraget tilsvarer også under halvparten av EU-kontingenten til Sverige - et land som forøvrig har et underskudd som ganske nøyaktig tilsvarer overskuddet av vår egen oljeformue. At vi slipper billig unna burde derfor være hevet over enhver tvil.

I forrige uke ble det kjent gjennom en evalueringsrapport utført av PricewaterhouseCoopers (PwC), at nærmere10 og 30 prosent av de 10 milliarder kronene Norge gir, forsvinner som følge av inflasjon og svingninger i valutakursen mens saksbehandlingen pågår. Det store spørsmålet i forbindelse med reforhandlingen av EØS-avtalen bør derfor kanskje ikke være hvor mye vi som verdens rikeste land skal betale, men hvordan disse pengene best forvaltes.

Europeisk Ungdom ønsker at en del av midlene skal gå til miljøprosjekter i Øst- Europa, som for eksempel CO2-rensing av kullkraftverk i Polen, men også at vi større grad enn før bidrar til EUs egne budsjetter. Dette for å unngå dagens situasjon, der Norges bidrag i mange land blir oppfattet som strøpenger, i tilegg til at det vil lønne seg å overlate administrasjonen til et apparat som har både mer erfaring og kompetanse på området enn det har vist seg at vi har. Dersom vi skulle miste styringen ville det kun være et uttrykk for den grad av politisk innflytelse vi allerede har gitt fra oss gjennom EØS-avtalen.

Meningsløs EØS-debatt

2008-09-29T18:14:00.001+02:00

I en kommentar mandag 22. september, avviser Heming Olaussen at Nei til EU vil "ta" EØS-avtalen. I stedet vil han diskutere innholdet i tjenestedirektivet. Det må han gjerne gjøre, men til hvilken nytte? Tjenestedirektivet ble vedtatt i EU for over to år siden, og da hadde det vært gjenstand for debatt i nærmere tre år. Den norske debatten kommer sånn sett nesten fem år for sent. Men det er nå engang slik EØS-tilværelsen fungerer: Vi venter til debatten er tatt og politikken er vedtatt før vi begynner å mene noe. Men det vi mener er bare ja eller nei. Norsk europapolitikk er derfor redusert til å handle om vi er for eller imot tjenestedirektivet, for eller imot datalagringsdirektivet og for eller imot juridiske avgjørelser fattet av EFTA-domstolen. Fordi vi ikke er medlem av EU, er vi blitt redusert til et ja-eller-nei-demokrati uten debatt og uten mulighet til å forme politikken som skal vedtas. Siden vi står uten demokratisk påvirkning, spiller det ingen rolle hva vi mener, og sannsynligheten for at Norge noen gang kommer til å bruke den innbilte reservasjonsretten blir mindre og mindre for hver dag som går.

Når Russland våkner

2008-09-29T18:12:00.003+02:00

Krigen i Georgia har vist oss at realismen er tilbake i utenrikspolitikken og at 1990-tallets idealisme er over. Militær makt er blitt avgjørende i Europas bakgård, ikke internasjonal rett. Grunnideen om at demokratiske land ikke går til krig, er blitt utfordret. Og som et ikke-medlem av EU er Norge ekstra sårbart.

Russland har etter en periode med vestlig tilnærming på 1990-tallet og påfølgende skuffelse lagt om til en mer interessebasert stormaktspolitikk. Landet er blitt stadig flinkere til å utnytte både olje, gass og andre virkemidler som handelsboikott for å oppnå politisk gevinst. Russland er kort sagt tilbake med velkjente stormaktsambisjoner og er villig til å gå langt for å forsvare egne interesser.

Den russiske maktbruken i Georgia bør sende et kraftig signal til Norge. Ved at støtten fra Nato og det internasjonale samfunnet var begrenset under intervensjonen i Georgia, har Russland dessverre fått et større handlingsrom. Krigen varsler at vi kommer til å se betydelig større utfordringer i forhold til samarbeid med Russland, og da særlig i Nordområdene.

Nordområdene har fått en større strategisk betydning for Russland både på grunn av mulig ressursutnyttelse og som øvelses- og testområde for det russiske forsvaret. På sikt kan det bli problematisk for Norge å hevde suverenitet på bakgrunn av miljøforvaltning alene, i tillegg til at vi har få virkemidler mot internasjonalt press.

Gitt den generelle trenden i russisk utenrikspolitikk, i retning av økt selvhevdelse og forsvar av hva man oppfatter som russiske interesser, må man regne med at Russland i tiden som kommer vil fremstå som en mer krevende samarbeidspartner i nord. Norges naboskapspolitikk overfor Russland er positiv, men vi kan bare utvikle den trygt dersom russerne har en krystallklar oppfatning av at Norge er solid forankret og godt integrert i Europa, både i EU og i Nato.

En ny sikkerhetspolitisk hverdag krever ny tenkning. Når Russland våkner og behovet for en solid forankring i EU bare vokser og vokser, skal vi ikke se bort ifra at det kommer til å være nettopp sikkerhetspolitikken som snur EU-opinionen i Norge.