Vi lever i krisenes tid. Det er utrolig bedrøvelig å starte en landsmøtetale på denne måten, men når jeg skal prøve å oppsummere de to siste årene jeg har vært leder er det dette jeg kommer fram til. Vi lever i en tid der vi nærmest går fra den ene krisen til den andre. Og felles for disse krisene er at de er globale, de er gjennomtrengende og de skåner ingen. I 2007 snakket man om klimaproblemer og klimakrise, i år er det snakk om økonomisk kollaps og finanskrise. Og spørsmålene vi må stilles er: Hva skal vi gjøre? Hvordan løser vi dette? Og hvordan unngår vi at det skjer igjen?
I kampen mot disse utfordringene trenger vi grenseløst og forpliktende samarbeid. Aldri har behovet for felles løsninger vært større i møte med en mer og mer globalisert verden, der landene knyttes tettere og tettere sammen og påvirker hverandre mer og mer. Aldri har behovet for et sterkt EU vært større.
Heldigvis har EU tatt ansvar på den ene fronten, ift klimaproblemene, og her har EU lyktes så langt, og her kommer EU til å lykkes i fremtiden. EU har for det første de verktøyene som skal til for å løse krisen – samarbeidet er juridisk forpliktende. Det får konsekvenser dersom man sluntrer unna, og dette er et klart avgjørende element i kampen mot klimaendringene. For det andre, så har EU-landene faktisk greid å bli enige på dette området. 27 ulike land har greid å bli enige om at innen 2020 skal klimagassen reduseres med 20%. Det skal produseres 20% mer fornybar energi, og energiforbruket skal minskes med 20%. Dette er ambisiøse mål, og fallgruven er mildt sagt stor. Men med tanke på den klimapakka som EU mot all formodning fikk på plass før jul, så er jeg optimistisk med tanke på resultatet.
Om man kommer til å komme fram til en ny avtale på FNs klimatoppmøte i København neste desember er jeg derimot mer usikker på, men vi får krysse fingrene for at EU gjennom eksempelets makt kan gjøre en forskjell også på det globale planet.
For første gang siden 1945 står vi i dag ovenfor en økonomisk krise som ikke bare går utover en del av økonomien, men en krise som er gjennomgående og som rammer alle sektorer og kontinenter. I dag opplever vi alvorlig tilbakeslag i USA og i EU, det er bråstopp i russisk økonomi og kraftig tilbakegang i vekstland som Kina. Samtlige land opplever økt arbeidsledighet, urolige valutakurser og økende gjeld. Finanskrisen er mao et godt eksempel på hvor tett sammenvevd verden er blitt, og ikke minst hvor avhengig ett lands økonomi er av et annet.
EU har satt i gang tiltak for å koordinere de økonomiske redningspakkene mellom EU-landene, og til sammen har EU-landene spyttet inn over tusenvis av milliarder i krisepakker. Men den felles politikken for hvordan man skal håndtere krisen er fortsatt ikke på plass, og det er svært, svært problematisk. Faren er at når trykket for å beskytte sitt eget lands næringsliv mot utenlands konkurranse øker, og vestlige finansinstitusjoner og banker trekker pengene sine tilbake fra utviklingsland og Øst-Europa, kommer verdenshandelen til å falle ytterligere. EU er nødt til å komme på banen her og ta ansvar, slik at vi ikke opplever at den finansielle globaliseringen går i revers, og at vi får en ny todeling av Europa - 20 år etter Berlinmurens fall.
I møte mot disse krisene og overnasjonale utfordringene trenger vi et sterkt og handlekraftig EU, ikke et EU som spenner bein på seg slev hver gang en ny traktat legges ut til folkeavstemning, og ikke et EU som er overrepresentert av menn og dominert av eldre beslutningstakere.
Vi trenger et EU som er mer demokratisk, åpent og effektivt, som er mer representativt, og som har legitimitet hos innbyggerne. Lisboatraktaten er et riktig steg på veien mot et reformert EU, men veien frem dit har vært særdeles tung og kronglete. Nederlenderne sa nei, franskmennene sa nei, og irene sa nei . Jeg krysser alt jeg har av fingre og bein for at de sier ja neste gang. Men vi må være forberedt på at kritikken kommer til å hagle når det nå skal avholdes enda en folkeavstemning, og folk kommer til å si: EU gir seg ikke før de får viljen sin. Men spørsmålet i den forbindelse er: hvem er denne viljen?
Debatten om hva som er det riktige demokratiske svaret på Irlands nei har rast i Europa i det siste året. For er det et uttrykk for demokrati å fortsette implementeringa av en traktat som folket i Irland har stemt nei til? Vil ikke det være det som å kjøre over folkets stemme? På en annen side, hvor demokratisk er det å la noen få millioner irer stoppe en traktat som 24 europeiske parlamenter på vegne av 495 millioner hittil har sagt ja til? Skal man ikke respektere resten av folket i Europa, som tross alt utgjør flertallet?
Denne demokratidebatten bunner i ulike forståelser av demokratibegrepet og ikke minst i ulike oppfatninger av hvordan EU-systemet helst skal fungere. Europeisk Ungdom mener at det er veldig viktig å ta denne debatten fordi den vil komme til å legge premisser for hvordan EU skal fatte beslutninger og ikke minst forankre beslutninger knyttet til traktater og det som er såkalte "grunnprimisser for samarbeidet" i fremtiden. Å legge noe ut til folkeavstemning som bare har et riktig svaralternativ, virker provoserende og lite tillitsvekkende. Hvis folket skal bestemme, og det direkte demokratiet skal fungere, må det legges flere reelle alternativer på bordet, ellers virker det meningsløst å ta folk med på råd.
Likestilling på individnivå dreier seg om å ha like muligheter til å lykkes, men likestilling i et samfunnsmessig perspektiv er også viktig for demokratiet sin skyld. Derfor er vi helt avhengig av å få flere kvinner inn i posisjoner i EU for å kunne ha et fullverdig representativt demokrati og for å kunne sikre EUs legitimitet. EU skal være representativt for sine innbyggere, og min stemme som jente skal høres i EU.
Det er åpenbart at EU har noen store utfordringer foran seg, eksterne, så vel som interne. EU er ikke perfekt, men i motsetning til nei-sida har jeg valgt å tro på Europa, og jeg tror på et sterkt og demokratisk EU, som bare kan bli bedre og bedre. Jeg sier som Alexander Stubb og så mange andre før har sagt det: "Hadde vi ikke hatt EU i dag, ville vi vært nødt til å finne det opp." Behovet for regionale samarbeid blir bare større og større, og det å være mot EU er som Stubb kaller det "å være mot internett" , eller "Talentløst", som en gutt sa til meg da jeg holdt skoleforedrag i høst. Eller som Magnus sa i debatten med ungdomspartiene på Island i februar, der han så på den rødhårete konservative gutten med hornbrillene og brølte ut : WHAT’S YOUR ALTERNATIVE?
Island har ikke noe alternativ, og det finnes heller ikke noe annet alternativ til EU i Europa.
Det er med ære, men også med vemod at jeg nå åpner dette landsmøte for siste gang, i hvert fall for min egen del. Som leder i Europeisk Ungdom vil jeg påstå at jeg har fått jobbet med de beste menneskene i norsk ungdomsorganisasjonsliv. Europeisk Ungdom har privilegiet å samle det beste fra alle ungdomspartiene og organisasjonene – jeg snakker selvfølgelig om de som har "skjønt det", de som sier Ja til EU. Dere er helt spesielle, nærmest unike, svært talentfulle og ikke minst litt gærne, som har valgt å kjempe i den sære norske EU-debatten. Vi spenner vidt fra blått til rødt, fra nord til sør og er til dels ofte uenige, men samtidig svært enige om vårt felles mål: Et samlet Europa som jobber for å løse de felles problemstillingene et land ikke kan løse på egen hånd. Vi har valgt samarbeid og innflytelse, i stedet for egoisme og alenegang.
Men vi har en jobb å gjøre. Året som kommer vil være et av de mest spennende årene i norsk EU-debatt på lang tid. Dette skal vi utnytte, og denne helga skal vi stake ut kursen for året som kommer. Vi skal vedta den beste strategien, den beste politikken, og velge nytt sentralstyre, slik at vi kan gjøre året som kommer til et supert EU-år.
I den sammenheng vil jeg oppfordre dere til å tenke nytt – ta sjanser. Vi har altfor lenge levd i den trua at hvis vi bare ikke gjentar de feilene vi gjorde i 1994, så vinner vi neste gang. Våkn opp! Verden har forandret seg mye siden den gang, og den forandrer seg fortere og fortere. Gårsdagens løsninger fungerer ikke på morgendagens utfordringer.
I den forbindelse skal vi stile tøffe krav till EU i Vårt Europa, og vi skal kaste ut gamle dogmer og pamper i strategidebatten.
Fordi det er vi som er de nye, og det er vi som skal overbevise den oppvoksende generasjonen som overhodet ikke husker EU-kampen i 1994, som ikke var født da Berlinmuren falt, og som ikke hadde besteforeldre som var med i 2. VK Med nye våpen og virkemidler skal vi sammen overbevise den kommende generasjonen om at norsk EU- medlemskap er det eneste rette i år 2009.
Takk for meg ;)
