EØS-kontingenten i støpeskjeen

Denne uken startet forhandlingene om den nye EØS-kontingenten, som skal gjelde fra 2009 til 2014. Med tanke på EUs siste utvidelser med medlemslandene Bulgaria og Romania, samt ytterligere fordypning av det indre marked, må vi regne med å måtte betale betraktelig mer i årene som kommer.

I dag betaler Norge rundt to milliarder kroner årlig i henhold til den femårige avtalen om EFTA-landenes EØS-bidrag. Denne avtalen er Norge, Liechtenstein og Islands bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EU. Det hevdes at EU vil komme til å kreve at Norge øker sin andel med nærmere 50 % i den neste avtalen som trer i kraft 1.mai 2009. Med andre ord en økning fra to milliarder til tre milliarder årlig.


Formålet med EØS-midlene er identisk med grunntanken bak EUs utvidelser. Meningen er ikke bare å forankre Europas tidligere diktaturer i demokratiske styresett og integrere dem politisk, men også løfte medlemslandene opp økonomisk og sørge for at alle får nyte godt av økonomisk vekst, økt sysselsetting og velstandsøkning. Da EFTA-landene forhandlet frem EØS-avtalen med EU i 1992 ble det derfor ansett som rett og rimelig at de rike EFTA-landene skulle bidra økonomisk i denne prosessen. Av den grunn fastsatte man i EØS-avtalen et økonomisk bidrag til økonomisk og sosial utjevning, som skulle gjelde for de første fem årene av avtalens levetid.

I 1996 ba EU om at bidraget skulle forlenges ut over disse første fem årene, noe som Norge, sammen med Island og Liechtenstein prøvde å motsette seg. Dette ble (naturligvis) svært dårlig mottatt i EU og førte til at Spania blokkerte innføringen av nye EU-direktiver i EØS-avtalen i nærmere tre måneder. EUs maktdemonstrasjon var ikke særlig pen, men sett i et historisk perspektiv skal vi være glade for at det gikk som det gjorde, for det hadde ikke sett pent ut om Norge ikke hadde bidratt økonomisk til at de tidligere kommunistlandene skulle få ta del i EUs historiske dugnad for å løfte millioner av mennesker ut av mer eller mindre alvorlig fattigdom.

Som følge av EUs Østutvidelse i 2004, hvor 10 nye medlemsland ble tatt opp i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, ble EØS-avtalen revidert, og prisen for Norges del tidoblet. Da Bulgaria og Romania ble medlemmer i fjor økte prisen med enda en milliard, men også denne gangen satte Norge seg på bakbena med det resultat at EU satte hele EØS-avtalen på vent inntil Norge godtok EUs krav.

Statistisk sentralbyrå har uttalt at Norges beløp representerer mindre enn en tiendedel av de eksportinntekter norske bedrifter tjener på de nyåpnede markedene. Det norske bidraget tilsvarer også under halvparten av EU-kontingenten til Sverige - et land som forøvrig har et underskudd som ganske nøyaktig tilsvarer overskuddet av vår egen oljeformue. At vi slipper billig unna burde derfor være hevet over enhver tvil.

I forrige uke ble det kjent gjennom en evalueringsrapport utført av PricewaterhouseCoopers (PwC), at nærmere10 og 30 prosent av de 10 milliarder kronene Norge gir, forsvinner som følge av inflasjon og svingninger i valutakursen mens saksbehandlingen pågår. Det store spørsmålet i forbindelse med reforhandlingen av EØS-avtalen bør derfor kanskje ikke være hvor mye vi som verdens rikeste land skal betale, men hvordan disse pengene best forvaltes.

Europeisk Ungdom ønsker at en del av midlene skal gå til miljøprosjekter i Øst- Europa, som for eksempel CO2-rensing av kullkraftverk i Polen, men også at vi større grad enn før bidrar til EUs egne budsjetter. Dette for å unngå dagens situasjon, der Norges bidrag i mange land blir oppfattet som strøpenger, i tilegg til at det vil lønne seg å overlate administrasjonen til et apparat som har både mer erfaring og kompetanse på området enn det har vist seg at vi har. Dersom vi skulle miste styringen ville det kun være et uttrykk for den grad av politisk innflytelse vi allerede har gitt fra oss gjennom EØS-avtalen.

Meningsløs EØS-debatt

I en kommentar mandag 22. september, avviser Heming Olaussen at Nei til EU vil "ta" EØS-avtalen. I stedet vil han diskutere innholdet i tjenestedirektivet. Det må han gjerne gjøre, men til hvilken nytte? Tjenestedirektivet ble vedtatt i EU for over to år siden, og da hadde det vært gjenstand for debatt i nærmere tre år. Den norske debatten kommer sånn sett nesten fem år for sent. Men det er nå engang slik EØS-tilværelsen fungerer: Vi venter til debatten er tatt og politikken er vedtatt før vi begynner å mene noe. Men det vi mener er bare ja eller nei. Norsk europapolitikk er derfor redusert til å handle om vi er for eller imot tjenestedirektivet, for eller imot datalagringsdirektivet og for eller imot juridiske avgjørelser fattet av EFTA-domstolen. Fordi vi ikke er medlem av EU, er vi blitt redusert til et ja-eller-nei-demokrati uten debatt og uten mulighet til å forme politikken som skal vedtas. Siden vi står uten demokratisk påvirkning, spiller det ingen rolle hva vi mener, og sannsynligheten for at Norge noen gang kommer til å bruke den innbilte reservasjonsretten blir mindre og mindre for hver dag som går.

Når Russland våkner

Krigen i Georgia har vist oss at realismen er tilbake i utenrikspolitikken og at 1990-tallets idealisme er over. Militær makt er blitt avgjørende i Europas bakgård, ikke internasjonal rett. Grunnideen om at demokratiske land ikke går til krig, er blitt utfordret. Og som et ikke-medlem av EU er Norge ekstra sårbart.

Russland har etter en periode med vestlig tilnærming på 1990-tallet og påfølgende skuffelse lagt om til en mer interessebasert stormaktspolitikk. Landet er blitt stadig flinkere til å utnytte både olje, gass og andre virkemidler som handelsboikott for å oppnå politisk gevinst. Russland er kort sagt tilbake med velkjente stormaktsambisjoner og er villig til å gå langt for å forsvare egne interesser.

Den russiske maktbruken i Georgia bør sende et kraftig signal til Norge. Ved at støtten fra Nato og det internasjonale samfunnet var begrenset under intervensjonen i Georgia, har Russland dessverre fått et større handlingsrom. Krigen varsler at vi kommer til å se betydelig større utfordringer i forhold til samarbeid med Russland, og da særlig i Nordområdene.

Nordområdene har fått en større strategisk betydning for Russland både på grunn av mulig ressursutnyttelse og som øvelses- og testområde for det russiske forsvaret. På sikt kan det bli problematisk for Norge å hevde suverenitet på bakgrunn av miljøforvaltning alene, i tillegg til at vi har få virkemidler mot internasjonalt press.

Gitt den generelle trenden i russisk utenrikspolitikk, i retning av økt selvhevdelse og forsvar av hva man oppfatter som russiske interesser, må man regne med at Russland i tiden som kommer vil fremstå som en mer krevende samarbeidspartner i nord. Norges naboskapspolitikk overfor Russland er positiv, men vi kan bare utvikle den trygt dersom russerne har en krystallklar oppfatning av at Norge er solid forankret og godt integrert i Europa, både i EU og i Nato.

En ny sikkerhetspolitisk hverdag krever ny tenkning. Når Russland våkner og behovet for en solid forankring i EU bare vokser og vokser, skal vi ikke se bort ifra at det kommer til å være nettopp sikkerhetspolitikken som snur EU-opinionen i Norge.