I dag betaler Norge rundt to milliarder kroner årlig i henhold til den femårige avtalen om EFTA-landenes EØS-bidrag. Denne avtalen er Norge, Liechtenstein og Islands bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EU. Det hevdes at EU vil komme til å kreve at Norge øker sin andel med nærmere 50 % i den neste avtalen som trer i kraft 1.mai 2009. Med andre ord en økning fra to milliarder til tre milliarder årlig.
Formålet med EØS-midlene er identisk med grunntanken bak EUs utvidelser. Meningen er ikke bare å forankre Europas tidligere diktaturer i demokratiske styresett og integrere dem politisk, men også løfte medlemslandene opp økonomisk og sørge for at alle får nyte godt av økonomisk vekst, økt sysselsetting og velstandsøkning. Da EFTA-landene forhandlet frem EØS-avtalen med EU i 1992 ble det derfor ansett som rett og rimelig at de rike EFTA-landene skulle bidra økonomisk i denne prosessen. Av den grunn fastsatte man i EØS-avtalen et økonomisk bidrag til økonomisk og sosial utjevning, som skulle gjelde for de første fem årene av avtalens levetid.
I 1996 ba EU om at bidraget skulle forlenges ut over disse første fem årene, noe som Norge, sammen med Island og Liechtenstein prøvde å motsette seg. Dette ble (naturligvis) svært dårlig mottatt i EU og førte til at Spania blokkerte innføringen av nye EU-direktiver i EØS-avtalen i nærmere tre måneder. EUs maktdemonstrasjon var ikke særlig pen, men sett i et historisk perspektiv skal vi være glade for at det gikk som det gjorde, for det hadde ikke sett pent ut om Norge ikke hadde bidratt økonomisk til at de tidligere kommunistlandene skulle få ta del i EUs historiske dugnad for å løfte millioner av mennesker ut av mer eller mindre alvorlig fattigdom.
Som følge av EUs Østutvidelse i 2004, hvor 10 nye medlemsland ble tatt opp i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, ble EØS-avtalen revidert, og prisen for Norges del tidoblet. Da Bulgaria og Romania ble medlemmer i fjor økte prisen med enda en milliard, men også denne gangen satte Norge seg på bakbena med det resultat at EU satte hele EØS-avtalen på vent inntil Norge godtok EUs krav.
Statistisk sentralbyrå har uttalt at Norges beløp representerer mindre enn en tiendedel av de eksportinntekter norske bedrifter tjener på de nyåpnede markedene. Det norske bidraget tilsvarer også under halvparten av EU-kontingenten til Sverige - et land som forøvrig har et underskudd som ganske nøyaktig tilsvarer overskuddet av vår egen oljeformue. At vi slipper billig unna burde derfor være hevet over enhver tvil.
I forrige uke ble det kjent gjennom en evalueringsrapport utført av PricewaterhouseCoopers (PwC), at nærmere10 og 30 prosent av de 10 milliarder kronene Norge gir, forsvinner som følge av inflasjon og svingninger i valutakursen mens saksbehandlingen pågår. Det store spørsmålet i forbindelse med reforhandlingen av EØS-avtalen bør derfor kanskje ikke være hvor mye vi som verdens rikeste land skal betale, men hvordan disse pengene best forvaltes.
Europeisk Ungdom ønsker at en del av midlene skal gå til miljøprosjekter i Øst- Europa, som for eksempel CO2-rensing av kullkraftverk i Polen, men også at vi større grad enn før bidrar til EUs egne budsjetter. Dette for å unngå dagens situasjon, der Norges bidrag i mange land blir oppfattet som strøpenger, i tilegg til at det vil lønne seg å overlate administrasjonen til et apparat som har både mer erfaring og kompetanse på området enn det har vist seg at vi har. Dersom vi skulle miste styringen ville det kun være et uttrykk for den grad av politisk innflytelse vi allerede har gitt fra oss gjennom EØS-avtalen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar