Når Russland våkner

Krigen i Georgia har vist oss at realismen er tilbake i utenrikspolitikken og at 1990-tallets idealisme er over. Militær makt er blitt avgjørende i Europas bakgård, ikke internasjonal rett. Grunnideen om at demokratiske land ikke går til krig, er blitt utfordret. Og som et ikke-medlem av EU er Norge ekstra sårbart.

Russland har etter en periode med vestlig tilnærming på 1990-tallet og påfølgende skuffelse lagt om til en mer interessebasert stormaktspolitikk. Landet er blitt stadig flinkere til å utnytte både olje, gass og andre virkemidler som handelsboikott for å oppnå politisk gevinst. Russland er kort sagt tilbake med velkjente stormaktsambisjoner og er villig til å gå langt for å forsvare egne interesser.

Den russiske maktbruken i Georgia bør sende et kraftig signal til Norge. Ved at støtten fra Nato og det internasjonale samfunnet var begrenset under intervensjonen i Georgia, har Russland dessverre fått et større handlingsrom. Krigen varsler at vi kommer til å se betydelig større utfordringer i forhold til samarbeid med Russland, og da særlig i Nordområdene.

Nordområdene har fått en større strategisk betydning for Russland både på grunn av mulig ressursutnyttelse og som øvelses- og testområde for det russiske forsvaret. På sikt kan det bli problematisk for Norge å hevde suverenitet på bakgrunn av miljøforvaltning alene, i tillegg til at vi har få virkemidler mot internasjonalt press.

Gitt den generelle trenden i russisk utenrikspolitikk, i retning av økt selvhevdelse og forsvar av hva man oppfatter som russiske interesser, må man regne med at Russland i tiden som kommer vil fremstå som en mer krevende samarbeidspartner i nord. Norges naboskapspolitikk overfor Russland er positiv, men vi kan bare utvikle den trygt dersom russerne har en krystallklar oppfatning av at Norge er solid forankret og godt integrert i Europa, både i EU og i Nato.

En ny sikkerhetspolitisk hverdag krever ny tenkning. Når Russland våkner og behovet for en solid forankring i EU bare vokser og vokser, skal vi ikke se bort ifra at det kommer til å være nettopp sikkerhetspolitikken som snur EU-opinionen i Norge.