Fredsprisen. Aldri mer krig, sa verdens ledere etter den første verdenskrig. Nesten ti millioner mennesker hadde mistet livet. Tyve år senere startet andre verdenskrig, den blodigste krigen verden har sett. Mellom førti og sytti millioner mennesker døde. Etter 1945 har det vært fred mellom de europeiske landene. Grunnen er åpenbar: EU har skapt fred i Europa. Arkitektene bak denne grå, litt byråkratiske organisasjonen greide det som store, visjonære ledere ikke hadde klart etter den første verdenskrig: Gjennom økonomisk samarbeid gjorde de Tyskland og Frankrike avhengige av hverandre. De bandt de tidligere fiendene sammen i et fellesskap der den som skadet den andre, også skadet seg selv.
Det er og blir EU som er garantisten for fred og stabilitet i Europa. Likevel, da det i dag ble kunngjort hvem som får Nobels fredspris, ble det ikke EU. Ikke denne gangen heller. Det virker som at Europas mest opplagte kandidat til fredsprisen aldri vil få den. For den norske Nobelkomiteen består av norske politikere, og dermed er det norsk politisk virkelighet som bestemmer hvem som kan få Nobels fredspris.
I de senere årene har Nobelkomiteen gjennom tildeling av fredsprisen til bla Al Gore og Yunus, slått fast at fred er mer enn fravær av krig. Men med dagens tildeling av prisen til Martti Ahtisaari, er det klart at man har lagt en mer tradisjonell fredsforståelse til grunn. I den sammenheng er det merkelig at man nok en gang har valgt å overse EU. Særlig med tanke på EUs innsats i forbindelse med krisen i Georgia. Også her sikret EU freden gjennom å forhandle fram våpenhvile og deretter legge sin politiske tyngde bak kravet om tilbaketrekking av russiske styrker.
I Norge ville en tildeling av fredsprisen til EU av mange blitt sett på som et innlegg i den norske EU-debatten. Mens i andre deler av verden ville en slik pris blitt sett på som ukontroversiell og rettmessig. Olav Versto skrev i VG 18. juni: "Det er den norske Nobelkomités største forsømmelse at EU aldri har fått fredsprisen". Europeisk Ungdom er helt enig. Det er på tide at vi lar skyttergravsdebatten fra 1994 ligge og begynner å forholde oss til den politiske virkeligheten i dag.
5 kommentarer:
Ville det ikke vært rart å gi fredsprisen til en organisasjon som er i krig både i Afganistan og Irak?
Selv om EU jobber for fred har de helt klart sine svin på skogen.
Nå surrer du nok litt, Truls. Det er Norge, USA, Storbritannia og flere andre land som kriger i Afghanistan. EU gjør ikke det, og for øvrig heller ikke i Irak.
Derimot har EU 200 ubevæpna observatører i Georiga, som overvåker våpenhvilen som EU forhandlet fram.
Beklager Truls, men har har du nok et kunnskapshull å fylle.
EU er tilstede i både Irak og Afghanistan, korrekt nok. Men EUs militære kapasitet har ikke mandat til å delta i krig på vegne av medlemsland. EU deltar kun i fredsrelaterte operasjoner vedtatt med enstemmighet i Rådet.
Tilbake til Irak og Afghanistan:
I Irak er EU tilstede gjennom EUJUSTLEX-oppdraget hvis mål og arbeidsoppgaver går ut på å bygge opp et bærekraftig rettsvesen. Blant annet overvåker og trener EU bortimot 800 dommere i Irak.
I Afghanistan er EU engasjert gjennom EUPOL Afghanistan. Her har EU forpliktet seg til å trene, hjelpe og overvåke politistyrker i landet over en treårsperiode (2007-2009-10).
At EU krever enstemmighet for å engasjere seg betyr imidlertid ikke at EU ikke har et aktivt fredsarbeid. EU har pr. i dag 13 pågående operasjoner under den felles europeiske sikkerhet- og forsvarspolitikken (ESDP).
Blant annet er EU tilstede på Gaza(grenseovervåkning), i Bosnia (politistyrker, fredsbevarende styrker), i Tsjad (fredsbevarende styrker), i Kosovo (justis) og i Kongo (politistyrker, fredsbevarende styrker).
Man kan glede seg over at fredsprisen for alvor viser at man kan føre fredsdiplomati innenfor EU.
At Norge er for navlebeskuende til å kunne gi fredsprisen til EU er bare trist og setter nobelkomiteen i et dårlig lys.
Forresten, sjekk ut min nye blogg :-D
Legg inn en kommentar